Vennskapets verdi

Jeg leste innlegget og intervjuet med Mia Erlandsen med interesse. Jeg forstår hennes personlige behov for å ta et oppgjør med egne holdninger til dem utenfor – de «ufrelste».

Overskriften «Tidligere pinsepastor …» både provoserer og irriterer, og siden jeg kan titulere meg på samme måten – jeg er «pensjonert pinsepastor» og dermed også «tidligere», har jeg lyst til å melde noen glimt fra en annen historie.

Min historie:

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har betraktet venner og vennskap bare ut fra et perspektiv om potensielle frelseskandidater. Vennskap har en egenverdi. For noen år siden oppdaget jeg at en skolekamerat fra barneårene bodde i en naboby. Jeg tok kontakt, og vi møttes. Flere tiårs fravær var som klippet bort, og vi hadde en skikkelig «mimreprat».

Da våre veier skiltes etter gymnaset, ble han psykolog med egen praksis og er en definert ikke-troende. Vi ble enige om å møtes igjen sammen med enda en kamerat, og det gjorde vi. Denne vennen fra barneårene ble skolemann og aktiv humanetiker. Siden har vi møttes jevnlig gjennom årene hjemme hos hverandre eller på et utested.

Samtalene har vært preget av hjertelig gjensyn, fortrolighet og refleksjon over hva livet har lært oss. Men aldri har jeg tenkt at jeg skulle slutte å møte dem fordi jeg ikke har greid å bevege dem i min trosretning. Vennskapet oss imellom har en egenverdi.

For mange år siden, da min kone og jeg var pastorpar et annet sted i landet, møtte vi et ikke-troende ektepar, en del eldre enn oss, som ble gode venner og som vi møtte jevnlig også etter at vi flyttet.

Denne mannen sa faktisk til meg en gang at han syntes det både var rart og fint at vi ville være sammen med dem, enda de ikke var med i vår menighet. Jeg svarte: Men vennskap er jo større enn det! Dere er verdifulle for oss, selv om vi ikke deler tro!

Selvsagt er lengselen der også hos meg at den tro jeg har, kan smitte over på andre, men den «instrumentelle» betydningen i en relasjon som Mia Erlandsen skriver om, er helt fremmed for meg. Og jeg tror at jeg deler oppfatning med tusenvis av andre pinsevenner og andre troende. Vår oppgave er å bygge relasjon uansett resultat.

Men noen ganger får vi en overraskelse. Da vi for mange år siden flyttet inn der vi nå bor, sto jeg en dag ved vinduet og ba: Kan jeg en gang få være prest for mine naboer!

Du var enten et frelsesobjekt eller et mulig redskap for Guds rike. Unnskyld!

Vi bor i et leilighetskompleks med naboer tett på. En dag ringte det på døra. En nabo sto utenfor med sorgtungt ansikt. Han fortalte at kona var død, og så sa han: Jeg kjenner ingen andre prester enn deg. Kunne du tenke deg å forrette i hennes begravelse? Jeg svarte ja, og takket ham for den tillit han viste meg. Jeg husker det som en svært meningsfull opplevelse.

Alle naboene var i begravelsen, men så vidt jeg vet, ble det ingen synlige omvendelser av den grunn. Men vennskap og fellesskap med naboene har fortsatt gjennom alle år til gjensidig berikelse.

Jesus har vist oss betydningen av relasjoner. Men vi vet lite om alle «tollere og syndere» som han delte måltidsfellesskap med, faktisk ble med i flokken hans. Han fortsatte å dele fellesskap likevel.

Det samme tror jeg mange troende ut over landet gjør hver eneste dag!

Gi alt til ham