Meninger
Vi bør bli flinkere til å ta vare på misjonsarven
Vi har blitt altfor dårlige på å løfte opp vårt eget arbeid, og har altfor dårlig kunnskap om det arbeidet vi selv har bygd opp.
Jeg sitter i Guinea og svetter. Jeg har kommet hjem til hotellet etter en intens dag med gudstjenester og møter med nye venner.
Jeg har tilbrakt fire timer i et varmt, trangt og enkelt kirkebygg. Sprakende høyttalere er skrudd til maks, og det er ikke mye igjen av dem, men de duger for å gjøre lyden så høy som mulig. En kvalmende diesellukt fyller lokalet, det viste seg at også aggregatet til strømmen slet, og lukten av diesel spres i lokalet.
Annonse
Ingenting av dette satte en demper på den lille gruppen kristne som var samlet til gudstjeneste. Her var takknemligheten til Gud og forventningen stor til at han skulle gjøre noe også denne søndagen. De fysiske rammene rundt møtet spilte ingen rolle, for søndag er en festdag med Herren.
Guineas håp
Jeg er på reise med IBRA, en misjonsorganisasjon som ble startet og som «eies» av landets pinsebevegelse. Det jeg opplever denne søndagen er typisk for de fleste pinsemenigheter i hele verden. De vokser, de er fulle av intense følelser og fellesskapet mellom de troende er hjertelig og familiært. Det berører meg i dypet, på en måte det aldri har gjort på gudstjenester her på berget.
«Vi er Guineas håp», forteller pastoren meg, og så forteller han hvordan norsk pinsemisjon har hatt en nøkkelrolle i vekkelsen i dette fattige vestafrikanske landet. På få år har bevegelsen blitt dobbelt så stor, og Jonathan, lederen for bevegelsen, har som mål å se den vokse til ytterligere 500 menigheter på fem år.
Nøkkelen til veksten er GoPack (et gatemøte-konsept), radiosendinger, bibelstudiegrupper, menighetsplanting og ledertrening. Her er norske pinsevenner aktivt med i alle deler. Det skrives kirkehistorie i disse menighetene, og norsk pinsebevegelse er med som partnere.
Ikke unikt
Dette jeg har fått oppleve i Afrika er ikke unikt. Dette pågår i alle misjonsfeltene som pinsebevegelsen er aktive i. Vi har nemlig fortsatt et sterkt og dynamisk misjonsarbeid på alle kontinent.
En bevegelse som ikke selv har en visjon for misjon, mister sin sjel.
Likevel er jeg også urolig for noe som har skjedd hjemme på berget de siste tiårene. Gløden for vårt eget misjonsarbeid har minsket til fordel for store internasjonale bevegelser og misjonsarbeid. Jeg opplever at vi har blitt altfor dårlige på å løfte opp vårt eget arbeid, og har altfor dårlig kunnskap om det arbeidet vi selv har bygd opp.
Annonse
Dette uroer meg. Ikke fordi utenlandske organisasjoner eller frivillige stiftelser gjør en dårlig jobb, men fordi en bevegelse som ikke selv har en visjon for misjon, mister sin sjel.
Hva er drivkraften?
Om vi som norske pinsevenner skal reduseres til å utelukkende være et fundraisingsmarked for store, mer profesjonelle organisasjoner, hva gjør det med oss?
Er det sånn at vi som norske menigheter ikke lenger har et eget oppdrag? Noe som Gud har kalt oss til å gjøre? Eller er det tilbudene om et heftig opplegg, kjente artister og muligheten til å stråle med de mest kjente kristne kjendisene som skal være drivkraften?
Svalnet misjonsglød
Jeg har ikke svaret på dette, og vil ikke kategorisk nedvurdere alt som har sitt hovedkvarter på den andre siden av kloden. Men det er likevel et fenomen vi bør reflektere over.
Spiller det en rolle at vi har eierskap til det misjonsarbeidet vi selv finansierer og har startet? Spiller det en rolle at vi kan delta på generalforsamling, sjekke regnskap og ha medinnflytelse på det pengene brukes til? Jeg tror det er viktig.
Når vi ser på den kraftige minskingen i antall misjonærer som sendes ut, da er det blant annet et tegn på at misjonsgløden har svalnet. Når færre av våre egne tar turen til misjonslandene, bygger relasjon til pastorer og bevegelser, bosetter seg i landet og bygger kompetanse, da blir vi også fattigere som bevegelse.
Annonse
Personlig relasjon
Vi har aldri vært rikere i landet vårt, derfor burde vi gitt enda mer til misjon. Kanskje er en av årsakene til nettopp dette, at den lokale menigheten ikke lenger har den samme tette koblingen til misjonsmarken og det samme eierskapet til det som skjer der ute.
Jeg tror nemlig på at personlig engasjement skapes best gjennom personlig relasjoner, og ikke gjennom profesjonell markedsføring.
