Vi pinsevenner ser annerledes på kirkehistorien

Hva er ditt forhold til kirkehistorie?

Er du interessert? Eller gjesper du allerede?

Er det viktig? Er det relevant for meg som kristen? Eller er det kanskje farlig og forledende?

Hadde du spurt meg for 20 år siden ville jeg kanskje svart ja på det siste spørsmålet. På den tiden hadde jeg et nyforelsket forholdet til kristen tro. Det var egentlig det eneste som betydde noe.

Samtidig har jeg alltid vært veldig historieinteressert. Jeg studerte historie, og det var det mest interessante året i studietiden min rent faglig. Jeg elsket det.

Men kirkehistorie? Altså to i én. Nei, det holdt jeg meg unna.

Det gir ikke helt mening, for det burde vært en helt naturlig fascinasjon i mitt liv.

1800 års mørke

Nå skal ikke jeg henge ut noen spesifikke kirkesamfunn, og det er det heller ingen grunn til. Jeg har personlig vandret i bredden av det frikirkelige, karismatiske kirkelandskapet. Distansen til kirkens historie var gjennomgående.

Jeg husker jeg var på et møte der taleren sa at kirkehistorien er det vi leser om i Bibelen etter at Den hellige ånd falt i Jerusalem. Alt annet skulle vi bare glemme.

Lignende oppfordringer hørte jeg ofte – både indirekte og direkte.

Kirkehistorien ut over bibelhistorien hadde ikke noe verdi lenger før vekkelsen i Azusa Street i Los Angeles i 1906. Altså 1800–1900 år senere. Alt imellom er et slags mørke der kristne lot seg forføre i makt, ritualer, flotte hatter og alskens høykirkelighet.

Selv ikke reformasjonen var så innmari nøye. Det var visst noe lutherske greier.

Derfor er det slik at når kolleger, intervjuobjekter eller privat bekjente begynner å bable om kirkemøter, Augustin eller gnostiske evangelier, så nikker jeg og smiler. Men jeg har ingenting å melde.

Litt pinlig er det, men samtidig er det nærmest nedfelt i meg at det ikke har noen verdi – eller kanskje negativ verdi.

Tekst tett på Bibelen

I desember lanserte Dagen podkastserien Ulest. Den tar for én viktig tekst fra hvert hundreår i kirkehistorien.

Naturligvis har jeg tenkt at dette er ikke noe for meg. Jeg er jo pinsevenn. Dette er teologimat, og jeg er jo skeptisk til både teologi og teologer.

På nyåret ga jeg likevel podkasten Ulest en sjanse. Første episode handler om Didache.

Aldri hørt om.

Teksten dateres visst til rundt år 100, men det kan stamme fra år 40 til 60 år.

Interessant! Det er jo veldig tett på nytestamentlig tid, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Kristendom før Bibelen

Dagen-journalist Tore Hjalmar Sævik og NLA-lektorene Peder Solberg og William Grosås tar oss igjennom bakgrunnen og innholdet på en lettfattelig, åpenhjertig og engasjert måte.

Det gir oss et unikt innblikk i de første kristnes tankesett og fellesskap.

Nei, det er ikke bibelsk sannhet, men det er kristendom før Bibelen – som i seg selv bør vekke interesse.

– Bibelen er alltid det første og kjernen til troen, forklarer Grosås til Dagen.

– Men det er alltid lurt å spørre en klok venn. Vi hører jo på predikanter, så hvorfor ikke lytte til de klokeste stemmene fra de som har tolket Bibelen før oss. To linjer fra en klassiker kan si mer enn ti radioandakter.

Jeg var skeptisk, men fyren har rett.

Selv om han er teolog.

Les alle våre saker i tilknytningen podkasten «Ulest» her.