Vi trenger The Send-forkynnerens budskap

Som kristen har jeg merket meg at jeg kan oppleves som arrogant og provosererende i andres øyne. Særlig når de merker at jeg tror på noen absolutte sannheter.

Nødvendigvis vil det si at jeg tenker at andre tar feil.

Blant annet er jeg nærmest forpliktet til å mene at andre tror på feil Gud eller har et feilaktig syn på Gud, eller at folk bommer når de ikke tror på Gud.

En slik eksklusiv tanke går dårlig sammen med dagens mantra om inkludering.

Å omfavne Bibelen som er sannhet er å omfavne eksklusive, absolutte sannheter. Men det finnes et «men» her. En feilgruve. En feilslutning. Som jeg tror kristne fort ramler ned i.

Å tro på absolutte sannheter betyr ikke at man har skjønt alt. Selv med de beste hensikter trår vi feil, gjør feil, lese Bibelen feil.

The Send-taler Francis Chan forlot megakirken han startet

For meg ble ukens portrett av den The Send-aktuelle forkynneren Francis Chan en påminnelse om det. Han opplevde at han fulgte Guds kall ved å plante Cornerstone Church i Simi Valley, like utenfor Los Angeles. I mer enn 15 år ledet han kirken, og han så den vokse til over fem tusen medlemmer.

Tross suksessen valgte han i 2010 å forlate kirken.

Etter å ha besøkt undergrunnsmenigheter i Kina, hvor kristne samles i små grupper i hjemmene eller på provisoriske forsamlingssteder, fikk han et nytt sin på klassiske vestlige gudstjenester. Chan mener massene fort blir passive tilskuere sammenlignet med sine trossøsken i øst.

Her skal ikke jeg gjøre meg til overdommer over veivalgene til Chan eller messe om hvilke gudstjenestestil jeg foretrekker.

Jeg er mer imponert over en forkynner som ikke forsvarer alle sine tidligere veivalg, innrømmer feil og tar konsekvensen av det. Det må ha kostet. Han forkaster en trygg jobb og en respektabel tjeneste, og går inn i det uvisse.

Det betyr ikke at vi skulle hylle alle teologiske vandringer fra kristenledere ukritisk, men vi bør heller ikke hylle stivnet og fastlåst stagnasjon.

Katolikkene blir med på The Send – men Den norske kirke ble ikke spurt

Derfor lurer jeg på hvorfor jeg blir imponert når jeg leser nettopp Chans trosreise. Kan det handle om at han makter å lese Bibelen med friske øyne, og at han evaluerer seg selv og sine veivalg selvkritisk og uten selvrettferdighet?

Det minner meg menigheten i Efesos, som får skryt for sine gjerninger, strev og utholdenhet i Johannes Åpenbaring:

«Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett.»

Det er sterke og tydelig ord. En hyllest!

Deretter kommer det kjente og ubehagelige forbeholdet som trumfer den jublende innledningen: Menigheten i Efesos har forlatt sin første kjærlighet.

Todd White forkynner at kristenlivet er hardt. Og høster rar kritikk

For mange kristne tror jeg det er vanskelig å ta til seg slike innspill når alt virker på stell. Man går i kirken, man sier og mener de riktige tingene og ekteskapet ser ut til å fungere greit.

Da må vel selv Gud være fornøyd.

Chan fulgte sitt kall, med tilsynelatende oppriktighet og frukter. Da er det ikke lett å høre snakk om omvendelse og en ny vei.