Ville du også drept jøder?

– Flere av disse var kirkegjengere, sier pastor David Pileggi og ser oss dypt inn øynene.

Til vanlig leder amerikaneren den anglikanske menigheten Christ Church midt i Jerusalems gamleby. Årlig tar han med seg et reisefølge til den østlige delen Polen for å utforske hjertet av jødisk liv og virke i verden fram til andre verdenskrig.

I år er jeg en av dem som deltar på studieturen kalt Narrow Bridge Study Tour.

Nær den ukrainske grensen, der solen glitrer mellom høye furutrær, forteller Pileggi om massedrap.

– I andre slike drapsskvadroner var det prester – katolske som lutherske – og evangeliske pastorer, fortsetter Pileggi.

Forbløffet stirrer reisefølget tilbake på pastoren.

Mye skal til for å målbinde denne gjengen. Samlet vekttall er høyt. Her er det kirkeledere, biskoper og teologiske akademikere fra ulike kirkesamfunn, og fra ulike kontinenter. Dette er folk med snakketøyet i orden. De elsker å drøfte moralske og teologiske dilemmaer.

Likevel er det ingen som sier noe.

Rundt oss er det flere inngjerdede områder ikledd blomster, lys og israelske flagg. Hver av dem er massegraver med hundrevis av lik.

Bak oss står en israelsk tenåringsgjeng ved en av disse massegravene. De synger sørgesanger mens tårene renner.

Med sedvanlige detaljkunnskaper forklarer Pileggi hva som skjedde:

Om morgenen den 13. april 1942 nådde tyskere den lille landsbyen Józefów i Polen, en typisk polsk landsby med beskjedne, hvite, strådekte hus. Da kvelden kom, var 1.500 av de 1.800 jødiske innbyggerne ført ut i skogen og henrettet – kvinner, barn og gamle.

Lignende skjebne møtte tusener i østpolske byer og tettsteder. I mange tilfeller var jødene i flertall. I løpet av noen timer var de fleste drept. Resten ble samlet i regionale gettoer.

Hvem drepte disse jødene?

De unge, radikale og ideologiske SS Einsatzgruppene er beryktet for å gå bak fronten i jakt på jøder og dissidenter.

Men i vel så mange tilfeller var det deltidspolitifolk fra Tyskland som reiste østover i håp om mer jobb og bedre lønn. Dette var stort sett familiefedre i 30-årene som var vel ansett og med plettfri vandel.

I det lille tettstedet Józefów utførte den tyske reservepolitibataljon 101 – gjort verdenskjent gjennom boken «Helt vanlige menn» av historikeren Christopher R. Browning – sitt første massedrap.

Denne bataljon besto av noen få hundre menn. De drepte til sammen 83.000 jøder i sørøstlige Polen. I tillegg assisterte de med å bringe jøder til utryddelsesleirene Sobibor og Belzec.

Ble de tvunget?

Den 53-årige majoren Wilhelm Trapp ledet Politibataljon 101 fra Hamburg. Han skal ha grått da han ga ordrene i Józefów til sine menn, som han hadde mottatt fra sine overordnede. Alle mennene som ikke ville skyte, ga han rett til å slippe. Bare en håndfull politifolk benyttet seg av tilbudet.

Etter hvert som massedrapene fortsatte i landsby etter landsby var det færre og færre som ikke skjøt. Tårene til Trapp tørket inn.

I boken «Helt vanlige menn» dokumenterer den anerkjente historikeren Christohper R. Browning at svært få i Politibataljon 101 hatet jøder eller var overbeviste nazister. Etter krigen var de også langt mer villig til å snakke ut om hvorfor de deltok i grusomhetene, i motsetning til SS Einsatzgruppen.

Svarene politibataljonen serverer virker langt mer banale svar enn i hvert fall jeg ville trodd. For de fleste mennene handlet massedrap om å passe inn, ikke stikke seg ut, ikke være en byrde eller til bry, ta sin del, ikke være kjipe og vanskelige å ha med å gjøre.

I tillegg hadde de tyske politimennene tillit til staten. De tenkte at deres overordnede visste best. Hvis de mente at dette var riktig å gjøre, så var det sikkert en god grunn til det.

Det inkluderte flere ivrige kirkegjengere. Det inkluderte folk som deg og meg.

Mens Pilleggi forteller, begynner tankene mine å vandre. Plutselig handler ikke Holocaust lenger bare om en gjeng gærninger ledet av en mann med bart for 80 år siden.

Jeg begynner også å tenke på en rekke verdispørsmål som vår stat forteller oss er fremgang, men som i virkeligheten kanskje heller er barbari. Intet nevnt, intet glemt.

Ingenting kan sammenlignes med Holocaust, men gruppepress og frykten for å bli ledd av, falle utenfor eller å miste muligheter, er gjenkjennelig.

Da er det kanskje lettest å legge geværløpet mot nakken, lukke øynene og trekke av.