Homofile som fremmer trofasthet passer ikke inn i bildet Paulus tegner

Øyvind Gaarder Andersen har skrevet et leserinnlegg som i stor grad er en reproduksjon av posisjoner som tidligere er publisert i avisen Dagen etter at boken Det trofaste samlivet (Verbum) ble lansert. Dette har jeg allerede svart på. Når han velger å gjenta dette, vil jeg gi et tilsvar på et par punkter og ellers presisere hva boken handler om.

Hvorfor bare likekjønnede ekteskap?

For det første er det misvisende når Gaarder Andersen hevder at min bok er et forsvar for trofaste likekjønnede «ekteskap», i spesifikk forstand. Boken er derimot opptatt av å utvikle en etisk visjon for det trofaste samlivet i allmennhet, rotfestet i Bibelen og overførbar også til homofile som ønsker å stå opp for idealene i en kristen samlivsetikk.

Hvilke konkrete rammer det er som best ivaretar et slikt samliv, og hva som er mest i tråd med en frikirkelig ekteskapsteologi, vil være tema for videre drøftinger i kirkesamfunnene. Her er det mange hensyn som må ivaretas. Det ligger imidlertid i forlengelsen av det boken har vært opptatt av å framholde.

Gaarder Andersen hevder videre at min bok representerer en «radikal omtolkning» av Bibelen. Det er naturligvis ikke riktig.

En mellomposisjon i samlivsdebatten

I tråd med min klassiske posisjon som pentekostal teolog har jeg påvist hvordan de aktuelle tekstene best beholder sin autoritet: når de leses i tråd med det de reelt beskriver, samlivsformer og livsstiler som er løsrevet fra den trofasthetsetikk som alle relasjoner bør utfordres på, og som det er kirkenes mandat å framholde.

Ikke minst lar Romerne 1 seg best forstå når vi lar denne teksten ramme det den faktisk omtaler: det dekadente, utagerende og tøylesløse begjæret.

Vi kan ikke sette likhetstegn mellom et likestilt homofilt forhold av i dag med den form for atferd som tillot en mannlig romersk borger å forgripe seg på sin mannlige slave, for deretter å gå inn til sin kone.

Kristenledere reagerer på Terje Hegertun-bok: – Jeg lar meg ikke overbevise

Tekstene er i det hele tatt ikke treffende for den sak den kristne samlivsetikken ønsker å fremme for alle: et samliv som bærer i gode og onde dager. Ja, Paulus var velinformert, men han var neppe i stand til å se for seg muligheten av Jesus-disipler som hadde en avklart homofil identitet.

Homofile som anerkjenner de samme trofasthetsverdier som heterofile ekteskap, passer kort og godt ikke inn i det bildet Paulus tegner i Rom 1. I stedet for å fokusere på homoflagg, Pride og paroler, kan vi anerkjenne at homofile som er disipler av Jesus og som tar ansvar for at det vokser fram en trofasthetskultur, ikke er tegnkandidater på en hedensk livsførsel, men på et kristent liv.

Et redaksjonelt havari

Et viktig kjennetegn for en som tror, er at livet i Ånden ikke drives av seksuelle instinkter. Kroppene våre er Kristi lemmer og Åndens tempel, ikke objekter for andres begjær.

I framtiden må vi utvikle en samlivsetikk som er i tråd med visdommen som sier at det er på fruktene at god teologi skal kjennes. Et av spørsmålene vi stiller i den teologiske refleksjonen, er hva det er som gagner min neste.

Fordi god kristendom alltid står på livets side, er det desto større grunn til å ta på alvor de skyggesidene som tidligere tiders holdninger til homofile skapt: fortielser og fornektelser, selvforakt, depresjoner, skam, tap av tro, overgrep, og for noen: en kamp for å orke å leve videre.

Resultatet har gjerne vært at den seksuelle orienteringen har blitt et gjentagende tema i skriftestol og sjelesorg. Det som ellers kunne ha tilført livet kvaliteter – å bli bekreftet og elsket av den andre – framstår som stjålne frukter som tilranes i smug. Ingen lever godt med det.

Så er det homofile som velger å leve sine liv alene på linje med det mange heterofile gjør og som har funnet sin identitet og trygghet i det. Vi må likevel spørre oss om grunnene til at det pekes på det sølibatære livet er så viktig at det står i et rimelig forhold til den smerten dette idealet har påført dem som velger annerledes. Hvor bærekraftig er da en slik posisjon?

Derfor skrev jeg om samlivsetikk

En annen del av det virkelighetsbildet som tegnes i boken, er at kristne homofile har erfart utenforskap i forhold til kristne fellesskap. Vi må tro dem når de sier at det de ønsker hjelp til, er å leve trofast og i tråd med den etiske profil som er forankret i kristen tro og som på mange måter har det heterofile ekteskapet som ramme og ideal.

Poenget med Det trofaste samlivet er å understreke at ingen er fritatt fra å bli utfordret av den etiske profil som gjenspeiles i bibeltekstene, heller ikke de homofile. I møte med et samfunn og en kultur der etiske rammer lett fortrenges, og der kjønn blir gjort til et spørsmål om sosiale konstruksjoner, må et trofast og monogamt homofilt samliv fortone seg som et av de minste seksualetiske problemene vi har, sett med konservative kristnes øyne.

Et teologisk havari

Å sikre en god integrering av homofile i kirkene, handler om å vise respekt for enkeltindividers grunnleggende integritet og verdighet. Vi kan alle bidra til å gjøre menighetene til nådefulle og gjestfrie fellesskap.

Også mennesker med en ikke-heterofil legning har både behov for og rett til å forankre sin identitet i den gode tanken om at de er skapt i Guds bilde. Ingen faller utenfor denne bestemmelsen. Dette er det bred enighet om på tvers av teologiske skiller.

Det må være et mål å utvikle menighetsmiljøer der homofile kjenner seg så ivaretatt at de våger å leve sant og åpent, og hvor de blir bekreftet i sin vilje til å leve trofaste samliv.

I sin artikkel undres Gaarder Andersen på om min tenkning kan åpne for polygame forhold. Det er meg helt fremmed. Den eksklusivitetsvisjonen som Bibelen knytter seksualiteten til, har monogamiet som sin forutsetning.

Det er «de to» som skal være ett, ikke tre eller fire. Bare slik kan den gjensidige likevekten mellom et jeg og et du – og den helhjertede hengivelsen til den andre – virkeliggjøres.