Vitnemøtet er oppstanden

På en måte ga det mening. Særlig i Pinsebevegelsen husker mange forstandere og pastorer med gru hvordan lokalmenighetenes mest grenseløse individer kunne kuppe søndagsmøtet med en blanding av profetier, vitnesbyrd og partsinnlegg.

Det kunne ikke fortsette.

De siste tiårene har store deler av Kristen-Norge beveget seg mot velregisserte møter med god kontroll på hvem som beveger opp og ned fra scenen.

Åpning for det frie vitnesbyrd mot slutten av møtet ble strupet. I beste fall måtte de taletrengte gå via en møteleder eller pastor for å filtrere ut hva som passet seg på talerstolen. I verste fall ble vitnesbyrdene kuttet helt ut.

Særlig pinsepastorer hadde fått nok av kaos og rariteter i fri, ukontrollert utfoldelse, men trenden preget store deler av kirkelandskapet.

Ser vi nå vitnesbyrdets renessanse?

Denne uka skriver Korsets Seier om fire menn i 20-årene som har dratt i gang egne vitnemøter i Filadelfiakirken Oslo. Facebook-gruppen til Vitnekveld har nådd 600 medlemmer. Lokalet Lillesalen i Filadelfiakirken må snart byttes ut med noe større.

– Jeg merker selv hvor mye jeg har lengtet etter å høre flere personlige vitnesbyrd. Det er noe med å bli minnet om hva Gud gjør i livene våre. Vi ser ikke så mye av det i søndagsgudstjenestene lenger, sier Jonas Andresen (21).

Her må det tillegges at vitnesbyrdene ikke er frie. Heldigvis! De er planlagte og forberedte – slik at ikke unødig støy skal hindre vitnesbyrdet i å lande hos mottakeren. Vitnesbyrdet handler ikke om at den som forteller skal få lette hjertet sitt eller sole seg i glansen, men at budskapet om Guds nåde og kjærlighet skal nå ut.

I euforien er ikke det alltid like lett å huske.

Trosforsvar og bibelundervisning er vel og bra, og en essensiell del av troslivet.

Rent personlig er jeg i tillegg et ganske hodestyrt menneske, men selv jeg blir grepet av en personlig historie om Guds kraft og kjærlighet. Det beviser ingenting. Det kan ikke brukes som allmenne argumenter for Guds eksistens.

Likevel gir det gjenklang, noe gjengen i Filadelfiakirken bekrefter.

– Vitnesbyrdet er for meg noe veldig personlig, sant og ekte. Jeg tror folk lengter etter det de kan forstå og relatere til. Der har vitnesbyrdet en annen kraft enn en søndagspreken, sier Arne Bull Hangerhagen som kommer fra Stokke i Vestfold.

– Vitnesbyrdet er livsnært og er på en måte vanskelig å argumentere mot. Det vil alltid være min opplevelse og erfaring med Gud. Jeg tror både vi som tror og andre har veldig godt av å høre hverandres historier, sier Marte Songe fra Flekkerøya utenfor Kristiansand.

Forkynneren i Bibelen skriver noe lignende:

Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt (Forkynneren 3:11).

I gamle oversettelser står det Gud har lagt «evigheten i deres hjerte». Selv har jeg lurt på hva det betyr. En slags lengsel? Som trenger en påminner?

I så fall gir det mening at slike vitnesbyrd er en påminner om at noe mangler, en tomhet, et svar, en påminnelse om evigheten – som er lagt på våre hjerter.

Jeg vet Kristen-Norge er litt brent. Særlig gjelder det Pinsebevegelsen. Men å droppe vitnesbyrdene er å strupe hele misjonsoppdraget.