- Å bli tatt bilde av er å bli sett
- Etter sin kones død kysset han bildet hver kveld, forteller fotograf Hans Jørgen Brun om en av sine kunder. - Bilder kan bety veldig mye, tror kunstprofessor.
Publisert
Sist oppdatert
Siden1400-tallet har mennesker søkt å få seg selv portrettert.
- Men at portrettet skal vise hvem man egentlig er, er forholdsvis nytt, sier Siri Meyer, professor ved Universitetet i Bergen.
Annonse
Hun har nylig kommet ut med boken «Kunst og visuell kultur. En historisk innføring» som handler om hvordan verden ble billedliggjort.
- I løpet av de siste 600 årene har det ene området etter det andre blitt avbildet, alt fra mennesket til tanken, og Gud, forklarer Meyer.
Portrettet skulle helt frem til vårt eget århundre vise frem folks sosiale stand og posisjon, og ikke hvem de var som privatpersoner.
- Kongen ble malt som en konge, og ikke som et unikt menneske. En adelskvinne ble portrettert med smykker og fine klær for å vise hvor rik og mektig hun var, forklarer Meyer.
I dag har portrettet en annen funksjon.
- I dag er vi opptatt av at bildet skal vise hvor særegne og unike vi er som individer. Vi vil gjerne fremstå autentisk, som den vi er, sier Meyer.
Professoren tror prosjektet «Help-Portrait», der trengende får tilbud om gratis fotografering, kan bety mye for dem som blir fotografert.
- Å ha et bilde av seg selv og sende det til familien hjemme er et livstegn og viser at de klarer seg bra. De lever jo langt borte og opplever sikkert en usikker tilværelse, sier hun.
Annonse
Hun tror dette forsterkes ved at de blir avbildet av profesjonelle fotografer.
- Det gjør at bildets verdi økes på flere måter. Man blir sett av en fotograf, man får oppmerksomhet. Et ordentlig portrettfoto etterlater ikke noe til tilfeldighetene, fotografen studerer motivet for å få det best mulig, sier Meyer. Det er en form for anerkjennelse fra omverdenen. Kanskje et spørsmål om verdighet.
Å ha et portrettfoto av seg selv kan bidra til å øke selvfølelsen og selvrespekten, tror Meyer.
- Det må bety veldig mye. Jeg kan nesten ikke forestille meg noen som ikke har et bilde av seg selv. Det heter jo selvbilde fordi det handler om et bilde. Det øker selvrespekten for disse menneskene sikkert også fordi de ikke kan skaffe andre bilder av seg selv. Jo færre bilder du har av deg selv jo viktigere blir de du faktisk har, sier hun.
Norges mest premierte portrettfotograf, Hans Jørgen Brun, har ikke hørt om initiativet «Help-Portrait», men synes det virker som en fin idé. Selv er han opptatt av å hjelpe mennesker til å skape minner om seg selv og andre de er glad i. Minner som lever videre fra slekt til slekt.
Han har møtt og fotografert uttalige mennesker. Ofte blir han minnet om hvor viktig fotografiet er for mennesker. Og noen ganger skaper historiene et merkbart inntrykk.
- Jeg husker en gang det var en mann som kom til meg. Han hadde mistet sin kone etter at jeg hadde fotografert dem. Han var så takknemlig for bildet. Han sa til meg: Jeg går bort og kysser henne hver kveld, forteller Brun og legger til:
- Det er rørende. Slik kan bildet virke.
Annonse
Det gjør ham lei seg å tenke på de som går gjennom livet uten å ha et ordentlig fotografi av seg selv eller noen de er glad i.
- De har kanskje bare et drittbilde som er tatt med en mobil på en fest. Om de mener at et slikt bilde er godt nok har de mistet noe av respekten for livet, sier han.
Det å gå til en ordentlig fotograf og bli avbildet er noe i nærheten av en rituell handling, mener nestoren i portrettfotografi.
- Det å bli tatt bilde av er å bli tatt på alvor. Det ligger en verdsettelse i det.
Men bildets funksjon er kanskje sterkere i etterkant. For et ordentlig portrettfoto skal observeres over tid. Man skal ikke haste med å se på et bilde, mener Brun.
Fotografen nevner den kjente filmfotografen Ingemar Bergman.
- Han hadde et komplisert forhold til sin mor. Han satt og studerte dette bildet, og gjennom studiet av ansiktet, kinnbeina, det lille draget over munnen, glimtet i øynene - følte han at han ble bedre kjent med moren, forteller Brun.
Historien om Bergmans erfaring gjorde inntrykk på Brun.
Annonse
- Det inspirerte meg. Jeg tenkte: Jøss, det er andre som har opplevd det samme som jeg.
Man skulle kanskje tro at i en tid der foto har blitt allemannseie øker også forståelsen for fotografiet. Men Brun mener allmenngjøringen av fotograferingen har hatt motsatt effekt.
- Problemet i dag når fotografiet er blitt allemannseie er at færre kjenner til det seriøse arbeidet med foto. Man kan sammenligne det med å lage mat. Alle kan lage mat, men møter man en mesterkokk faller man i gjennom. I og med at vi blir så vant til bildeuttrykket, tar vi oss ikke tid til å se på det. Vi klarer ikke å sette oss ned å forholde oss til det. Hva sier dette ansiktet oss? Og da inntrer likegyldigheten. Det spiller ingen rolle, det har ikke noe å si. Det er en trist utvikling.
- Forsøker du å gi et bilde av mennesker som de kan bli oppmuntret av?
- I hvert fall et bilde som de kan bli glad for. Konfirmanter er jo akkurat i det stadiet da et fotografi kan gi dem selvfølelse.
- Hvorfor det?
- De er så umodne, de trenger en liten oppmuntring en bekreftelse på at de er slik de fremstår.
Brun viser meg to bilder av konfirmanter. Portrettene av konfirmantene i dress er i farger og ungdommene ser nesten ut som statsledere. Bergensfotografen kan bruke opp til to dager bare på å behandle bildet han har tatt. Han ønsker ikke å glatte over porer i huden, han vil vise ansiktet slik det er.
Annonse
- Det er stor forskjell på bilder i reklamebransjen og de bildene jeg tar. Fjollete modeller skader både seg selv og fotofaget. De fremstår som glatte porselensdukker eller Barbie-figurer hele gjengen. Og dette har blitt idealet. Det er helt forferdelig. Men det har nok å gjøre med den usikkerheten som preger unge mennesker.
Brun tror ikke det er slik at vi har sluttet å fremheve attributter eller spille roller foran kamera.
- Se på enkelte fotografer, hvordan de fotograferer mennesker. De forsøker å etterligne forsidebilder i magasiner og i pressen. Det er dette idealet de fleste forsøker å etterligne. Det er ikke en god utvikling. De unge sier at de er opptatt av hvem de er, men får de et bilde som er litt utenom det de hadde tenkt vil de si at det ikke er dem.
- Da er de kanskje ikke så opptatt av hvem de er likevel?
- Mange er nok mer opptatt av hvem de vil være.
- Men ditt mål er å vise mennesker som de er?
- Huff. Det er et vanskelig spørsmål. For hvordan er folk da? Folk har jo så mange ulike sider. Du kan treffe kriminelle som er veldig hyggelige, hvordan skal du fremstille dem? Jeg kan ikke dekke alle sider i et foto, men det kan avdekkes ganske mye, for eksempel et kjølig blikk eller mangel på empati.
- Er det personer du ikke ville ha fotografert?
Annonse
- Nei. Jeg kunne ha fotografert både Stalin og Hitler for den sakens skyld. Men det er ikke sikkert jeg ville fremstilt dem på en måte de ville vært fornøyd med.
