Å vente, venter, ventet

Adventstiden er finurlig. Vi synger høyt og klart at vi venter på det vesle barn, at Gud skal sende sønnen sin og så videre. Forventningen går frem mot feiringen av det som skjedde, og på poetisk vis er dette formidlet i flere av sangene vi bruker til å tenne adventslys.

Jeg har snakket med kristne som har hatt problemer med å synge disse sangene. De har nærmest sett det som problematisk å «bekjenne» at de venter på Jesusbarnet, da inkarnasjonens virkelighet er selve kjernen i deres tro. Jesus HAR kommet. Da blir det for rart å si at man venter på en «frelsermann for alle folkeslag».

Det er jo bare en poetisk formulering av at vi ser frem til å feire og gjenoppleve Jesu komme til jord i form av et lite barn. Vi venter på å igjen glede oss over det ufattelige og utenkelige i at Gud selv ligger der i krybben, liten, sårbar og så veldig menneskelig. Vi venter på juletiden der vi feirer at Gud sendte en frelser for alle folkeslag.