Advarsel: Boken om Julian Assange kan skape en rift i ditt verdensbilde

I et høysikkerhetsfengsel i Storbritannia sitter en høy og hvithåret mann fengslet. Blant de 18 tiltalepunktene mot ham er spionasje og hacking. USA har i flere år krevd utlevert 50-åringen som har offentliggjort det ene hemmeligstemplede dokumentet etter det andre.

Den nyutgitte boken «Forfølgelsen av Julian Assange» tar professorene Gisle Selnes og Frode Helmich Pedersen oss med på innsiden av prosessen mot regimekritikeren, anarkisten og redaktøren som gikk fra å være en slags offentlighetens Robin Hood til samfunnsfiende nummer én.

I USA er det blitt vanlig å høre Assange omtalt som en «hitech terrorist» (Joe Biden). Høytstående politikere vil ilegge ham lovens strengeste straff, mens andre ikke vil vente på domfellelse. Han bør rett og slett snikmyrdes, er det blitt sagt. Hvordan CIA skal ha planlagt nettopp det, er blant episodene som får det til å gå kaldt nedover ryggen på i alle fall denne leseren.

Hva galt hadde han egentlig gjort? Selnes og Helmich Pedersen oppsummerer det slik: «Han lagde et velfungerende system for anonym varsling og publisering av autentisk materiale som har offentlig interesse» – nemlig Wikileaks.

Avsløringene

Som redaktør for Wikileaks var Assange den som avslørte hvordan USA skjulte sivile dødsfall under krigføring, hvordan fangene i Guantánamo ble behandlet og om fjernstyrte droner i Afghanistan, Irak og Jemen.

Assange forutså at han ville bli hatet. Først og fremst av makthaverne på den amerikanske høyresiden, men senere skulle han også hisse på seg demokratene.

Under den bitre valgkampen der det sto mellom Donald Trump eller Hillary Clinton, kom avsløringen av at sistnevnte hadde blitt urettferdig favorisert foran sin demokratiske motkandidat Bernie Sanders. Var det dråpen som fikk Trump inn i Det hvite hus? I boken dokumenteres det hvordan Assanges tidligere høye stjerne gradvis falmet.

Selv forsvarte Assange seg med at i et demokrati har folket rett til å vite så mye som mulig dersom de skal kunne utøve sitt virke som en opplyst offentlighet:

«For å holde på makten vil de mektige bestrebe seg på å vite så mye som mulig om oss, og samtidig gjøre det de kan for at vi skal vite så lite som mulig om dem. (...) Dokumenter lekket av NSA-varsleren Edward Snowden viser at regjeringer våger å etterstrebe – gjennom sine sikkerhetsbyråer – en gudelignende kunnskap om hver og én av oss. Men selv skjuler de sine handlinger bak offisielt hemmelighetskremmeri», sa Assange i et BBC-program.

Men kritikerne hans ble stadig flere. De sa at Wikileaks i beste fall naivt hadde latt seg bruke av de som fant lekkasjene nyttige. I verste fall hadde han satt vestlig personell og sårbare kilder i fare ved sine offentliggjøringer. Forfatterne mener at måten Assange sitt rykte gradvis ble mer og mer tilsølt, er resultatet av en bevisst svertekampanje igangsatt av amerikansk etterretning.

Mytene om Assange

Ifølge forfatterne falt norske aviser pladask for desinformasjon rettet mot Wikipedia og karakterdrapene på Assange. Plutselig var det overgrepshistorier fra Sverige som dominerte nyhetsbildet og ikke lenger de åpenbare bruddene på menneskeretter som Wikileaks hadde avslørt.

Forfatterne oppsummerer det de kaller myter om Assange i seks punkt:

1. Assange er ikke en journalist – og har derfor ikke krav på beskyttelse.

2. Han samarbeidet med Russland om å påvirke det amerikanske valget i 2016.

3. Han samarbeidet med Donald Trump jr.

4. Han stakk av fra rettsprosessen etter voldtektsanklager mot ham fra to svenske kvinner.

5. Han er en megaloman narsissist som kun er ute etter å forherlige seg selv.

6. Wikileaks og Assange har flere ganger dumpet uredigert materiale med sensitive personopplysninger.

Satte Wikileaks millioner i fare?

Tilknyttet myte nummer seks er det ofte gjengitt i media at Wikileaks satte mange (til og med flere millioner) mennesker i fare ved offentliggjøringen.

Boken slår fast at alle dokumentene Wikileaks publiserte var gjenstand for grundig redigering, nettopp for å sikre at folk ikke skulle komme til skade. Derfor finnes det ikke et eneste dokumentert tilfelle av enkeltindivider som ble rammet negativt av lekkasjene.

Forfatterne snur spørsmålet på hodet: Hvorfor er man opptatt av at noen kunne komme til skade ved offentliggjøringen heller enn de Wikileaks hadde avslørt faktisk ble det? Det dreier seg om henrettelser, drap på sivile, massakrer og tortur i stor skala.

De andre mytene blir også grundig tilbakevist av forfatterne som uholdbare eller fabrikkerte. Det er selvsagt mulig å komme til andre konklusjoner enn professorene Selnes og Helmich Pedersen, men skeptikere vil få en tøff jobb med å imøtegå bokens grundig kildebelagte faktagrunnlag.

«Etter noen år med iherdig sverting i en lang rekke presumptivt seriøse medier «visste» enhver som fulgte litt med, at Assange var en ufyselig type. Det er slik svertekampanjer fungerer», skriver forfatterne.

I strupen på norsk presse

I stedet for å gjøre faktasjekken som litteraturprofessorene presenterer i boken, mener de at norske mediefolk heller hoppet på demoniseringen av Assange. En rekke av dem blir navngitt i boken. Flere tydde til rene karakterdrap på Assange, blant andre BT-kommentator (nå politisk redaktør) Eirin Eikefjord, som i 2017 omtalte ham som en «paranoid og narsissistisk klovn som står i ledtog med Russland og er strippet for sine idealer».

Norske medier var opptatt av å skape distanse mellom sitt eget virke og Assange. Forfatterne siterer for eksempel Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen på at «Assange er ingen journalist, og det tror jeg jeg har de fleste mediehus med meg på når jeg sier.» (Dagsnytt Atten, 23. januar 2020)

– Vi skjønner at det går an å ha ulike meninger om den publisistiske virksomheten Wikileaks har stått for. Men det er noe ganske annet å helt ukritisk gjøre knefall for de svertekampanje vi i boken fører tilbake til amerikansk etterretning. Det er en gruppetenkning som er ganske urovekkende, sa Selnes under lanseringen av boken i Bergen sist uke.

Sven Egil Omdal oppsummerer det slik i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad: «Boken viser hvordan mange norske journalister lot seg forblinde av en omfattende og avansert svertekampanje, og derfor ikke så at deres egen samfunnsoppgave og frihet ville være grunnleggende truet om Assange ble dømt.»

Det tok derfor lang tid før norske presseorganisasjoner og aviser begynte å løfte fram Assanges skjebne. Først 29. februar 2020 tok Bergens Tidende Assange i forsvar på lederplass, og senere fulgte flere andre etter.

Helgenforklaring?

Noen anmeldere har påpekt at Selnes og Helmich Pedersen innimellom blir i overkant ivrige i sitt forsvar for Assange. I Morgenbladet anklages forfatterne for å beskrive Assange med en «nesten grenseløs velvilje».

Under boklanseringen spurte førsteamanuensis Amund Børdahl om det er slik at boken nærmer seg hagiografien, det vil si den populære kirkelige sjangeren hvor helgenenes liv berettes.

At Assange sitt virke antar religiøse proporsjoner i forfatternes øyne, er i alle fall tydelig nok:

«Det er noe evangelisk over Assanges budskap og gjerning. I tillegg er det noe apokalyptisk (åpenbarende) over Wikileaks redaksjonelle program. Dertil kommer at forsvaret for de svake og maktesløse er kompromissløst, og motstanden mot makthavernes lyssky handlinger ubøyelig. Og etter at Assange er blitt «ofret» og er døden nær på grunn av sin opprørske publiseringsvirksomhet, fremstår de apostoliske forbindelsene enda tydeligere», skriver forfatterne.

Da Assange siterte Jesus

For denne bokanmelderen er det mer nærliggende å dra en parallell mellom Assange og de gammeltestamentlige profetene. Tanken går i retning av profeten Elias som måtte flykte etter å ha konfrontert statsmakten, eller til profeten Amos som måtte tåle falske anklager, og til profeten Jeremia som ble satt i fengsel.

De falske profetene var mye mer populære, de sa det alle ville høre. Men en ekte profet sa sannheten koste hva det koste ville.

Selv om Assanges «profetgjerning» ikke er direkte religiøs, har han selv tydd til Bibelen når han skal forklare seg. I et intervju sa han følgende:

«I Salomos ordspråk heter det: «Den vise er mektigere enn den sterke.» Dette er den tidligste forekomsten jeg kjenner til av den velkjente innsikten: Kunnskap er makt. Å la et menneske forbli kunnskapsløst er å holde det i bur.

Deretter siterte han Vårherre selv:

«De mektige vil ha godt av å legge seg disse ordene fra en av historiens største aktivister, slik de er formulert i Matteusevangeliet, på minnet: «Vær ikke redde for dem! For ingenting er tildekket som ikke skal bli avdekket, og ingenting skjult som ikke skal bli kjent. Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset; det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut fra takene.»

En rød eller en blå pille

Jeg skulle ønske jeg kunne si at litteraturprofessorene her har skrevet en drivende god roman i skjæringspunktet mellom John le Carré og Franz Kafka, men jeg frykter at virkeligheten i dette tilfellet overgår fiksjonen. Før eller senere vil trolig mange lesere av boken «Forfølgelsen av Julian Assange» måtte konfrontere sitt eget verdensbilde. Kan beretningen virkelig være sann?

I filmen Matrix må hovedpersonen på et avgjørende tidspunkt velge mellom å svelge en blå eller en rød pille. Svelger han den røde pillen våkner han opp fra sin drømmesøvn, gjennomskuer løgnen og ser den barske virkeligheten slik den faktisk er. Det er mye mer behagelig å svelge den blå pillen og bli værende i drømmeland. Et lignende valg vil møte leserne av boken om Assange.

For min del har jeg kommet til at prosessen mot Julian Assange er viktig nok til at vi bør følge litteraturprofessorene ut av fiksjonens domene og over i virkeligheten.

Julian Assange skal utleveres: – En mørk dag for pressefriheten