Aldri har en prest fremstått mer sympatisk i en norsk film

Nordmenn virker ikke til å bli lei av 2. verdenskrig. Stadig fylles kinosaler av filmer som bygger på sanne historier. Ofte handler det om heltene. Som Max Manus og Jan Baalsrud.

Men «Quislings siste dager» byr på noe helt annet. Her forsøker filmskaper Erik Poppe å fortelle hvordan mannen som reddet tusenvis av ukrainere fra sultedøden på 20-tallet kunne bli en landssviker. Sentralt i historien står presten Peder Olsen – som blir Quislings sjelesørger frem til han henrettes 24. oktober 1945.

Jeg tror aldri at jeg har sett at en prest fremstilles på en bedre måte enn i denne filmen. Men det skyldes ikke at han er uten feil og uten tvil. Snarere tvert imot.

Som en martyr

Filmen som snart kommer på norske kimoer dekker omkring det siste halvåret av Vidkun Quislings liv. Mye foregår på fengselscellen – eller i luftegården – hvor Olsen forsøker å utfordre, trøste og støtte mannen som gjerne vil se på seg selv som en martyr.

Vi får også glimt fra rettssaken mot Quisling. Den tegner et bilde av en mann som gjerne vil forsvare seg selv – og som er sikker på at i det minste historien vil vise at han gjorde det rette.

Gang på gang forsøker presten å spørre Quisling om han virkelig ikke har noe å beklage eller angre? Jesu lignelse om «tolleren og fariseeren» i Lukas 18 blir en rød tråd.

Det er rent ut sagt oppbyggelig.

Håp også for Quisling?

Hjemme må presten også forholde seg til vanskelige spørsmål fra kona Heidi. Er det rett å formidle håp, og mulighet for tilgivelse, til en mann som Quisling, selve landsforræderen?

I tillegg kjemper ekteparet med sin egen dårlige samvittighet fordi de ikke hindret at et jødisk ektepar ble sendt til Polen. Det blir etter hvert klart at de ikke havnet i en ordinær arbeidsleir. Nei, nazistene sendte alle over 45 år rett i gasskamrene.

Det finnes lite informasjon om dette paret som en kort periode bodde på loftet til Heidi og Peder Olsen. Navnene som gis dem i filmen er neppe korrekte. Men det er enkelt å forstå hvorfor historien inkluderes.

I krigens dager var det mange, også en helstøpt prest, som spurte seg selv om de hadde sviktet medmennesker i nød.

To ukrainske ektefeller

Vi blir også med presten i samtaler med Quislings kone Maria ved flere anledninger. Vi får dermed, litt i forbifarten, vite at de to ikke var formelt gift. Årsaken var at Quisling som 35-åring hadde inngått et ekteskap med en kvinne som da bare var 17 år. Hun bodde en kort periode med Maria og Vidkun før hun ble sendt til Paris.

Maria møtte mannen da han sto i et beundringsverdig humanitært arbeid i Ukraina. Filmen vektlegger at Quislings møte med lidelsene i øst førte til en enorm frykt for kommunismen.

Hans enøyde perspektiv er at han reddet Norge fra “bolsjevismens fare”. Men kan Quisling virkelig ha vært en idealist med gode motiver?

Komplisert ondskap

Når står vi overfor akseptabel moralsk uenighet og når møter vi pur ondskap? Kan et menneske begå grusomme handlinger og samtidig tro, ærlig og oppriktig, at man gjør det rette?

Slike spørsmål møter oss med dirrende aktualitet gjennom hele filmen. Jeg tror de berører oss sterkt fordi vi ønsker at det skal være enkelt å avdekke ren ondskap.

Derfor vil at Quislings store svik skyldes ufyselige motiver – som egoisme, selvhevdelse eller hevngjerrighet – fremfor et genuint ønske om å gjøre det rette.

Men er det noe Quisling insisterer på filmen igjennom, så er det at intensjonene hans var gode. Han ville gjøre det rette for det norske folk.

Skremmende logikk

Samtidig blir det også tydelig at Quisling forsvarer en ekstrem versjon av logikken som ligger til grunn for ordene «målet helliger middelet». Når målet er å unngå borgerkrig, blir det en bagatell at noen hundre uskyldige jøder må bøte med livet.

En slik logikk skremmer. Og den er med på vise hvordan det er mulig å forsvare virkelig forferdelige avgjørelser.

Sympatisk og helstøpt

Filmen «Quislings siste dager» har mange kvaliteter. Det er lagt ned store ressurser i å skape et tidsriktig bilde av Oslo fra 1945. Bildene er dvelende og nærgående. Dialogene er troverdige. Jeg lar meg overbevise av skuespillerprestasjonene.

Særlig verdsetter jeg at presten i filmen skiller seg tydelig fra mange kristne ledere som har dukket opp i norske filmer de siste årene. Peder Olsen fremstilles som en sympatisk og helstøpt mann. Han tror på en god Gud og vil bidra til forsoning samt formidle håp og tilgivelse.

Dessuten er han ikke brautende og skråsikker – slik hans samtalepartner stort sett er. Isteden fremviser han en ydmykhet som gjør inntrykk.

Tysk nazi-sekretær dømt for medvirkning til over 10.000 holocaust-drap

«Quislings siste dager» får internasjonal premiere under filmfestivalen i Toronto