Avsløringer fra politiets avsnitt for historiefortelling

Kim Anne Hiorth er prisvinner, pioner og politi. Disse benevnelsene burde trolig ha kommet i motsatt rekkefølge. Først og fremst er hun politi. Hun drømte alt som ung jente om å bli del av ordensmakten, en drøm som var nokså uvanlig da 64-åringen var ei 12 år gammel jente og politietaten primært en karrierevei for gutter og menn.

Boka hun nå utgir, er et testamentet over livskallet som politi, og gir perspektiv på politigjerningen som skiller seg markant fra den store strømmen av polert politikrim som fyller både bokhyller og serieflater.

Kim har banket på de fleste moskédører i Oslo Indre Øst

I tråd med tittelen kan vi kanskje kalle det et empatisk portrett av politigjerningen. Slik sett må boka absolutt sies å være nyskapende. Framstillingen av politilivet er episodisk, det vil si en samling kortfattede skildringer av mennesker og hendelser gjennom Hiorts liv i politietaten.

Tredelingen reflekterer de ulike avsnittene Hiort har jobbet innenfor, og gir et overblikk over den svært store variasjonen i oppdrag og operasjoner moderne politi er involvert i.

Styrken ved boka er evnen Hiort har til å komme tett på. Helt fra sine tidligste erfaringer synes hun å ha samlet på øyeblikk og mennesker som fortjener en ettertanke. Det får de her i boka.

Øyeblikkspreget er samtidig bokas svakhet. Vi beveger oss litt for raskt fra det ene til det andre, uten av det virkelig viktige fester seg. Dette sier likevel også noe viktig om livet i etaten og om de mange krevende skjebnene Hiort har fått hastige innblikk i.

Hiorts motivasjon finner vi på bokomslaget: «Noen historier er for sanne til å bli fortalt. Likevel skal jeg forsøke.» Så kan vi gjerne grunne over hva Hiorth egentlig mener her. De er «for sanne», i betydningen av hva? For smertefulle? Er dette en virkelighet vi som vi ikke helt orker, men som vi likevel trenger å ta inn over oss - eller noe annet?

Jeg har en følelse av at Kim Anne Hiort med denne boken etablerer en egen sjanger. Her møtes memoarer og medmenneskelighet. Man kan ikke fri seg fra følelsen av at boka kan leses som et korrektiv til den til dels massive kritikken som gjennom varslinger og skandaler har blitt politietaten til del de årene Hiorth har virket.

For dette er også politiet: Medmenneskelighet og møter med samfunnets sårbare og elendige. De finnes så til de grader i Norge i dag. Midt i det velstående og veltilpassede sosialdemokratiet finnes spebarn som kravler rundt i narko-reir, usynlige kvinnner i minoritetsmiljø, julaftener hos barnevernet.

Kim Anne Hiort er hele veien et varmt nærvær med sin oppmerksomme fortellerstemme. Hun er ei som husker navnet på mennesker og som har et eget uttrykk, «asfaltliljer», for barn som vokser opp under særskilt vanskelige forhold.

Hun er ikke den type politi som paraderer. I så måte er episoden der hun ender opp med å løpe nedover Kirkeveien i bare bh-en talende. Politiskjorta er flerret opp i basketak, men hun har et oppdrag å løse. Et brødrepar på 12 og 15 er i klammeri med politiet mens foreldrene har fest. Situasjonene hun viser oss har alltid flere lag.

De sterke synspunktene Hiort flagger i intervju med Dagen, for eksempel på integrering, har helt tydelig feste i viktige og formative møter med mennesker som står med et bein i ulike kulturer. Hun har tatt bryet med å lære arabisk fordi det fører henne tettere på, og gir henne en annen plattform enn politirollen.

Det er både inspirerende og korrigerende å lese denne livsrevyen fra en politikvinne med «hjartet på rette staden» som det heter i en serie fra en noe mer romantisert politivirkelighet.

Kim Anne Hiort byr på en realitetsorientering som bør røske i oss lesere, dette er spennende bruksprosa som gjør oss klokere på samfunnet vi er en del av.