Brutalt ærlig bok. Fraværet treffer meg i mellomgulvet

Bak utgivelsen «Avbrutt. Fortellinger om abort» ligger et dypfølt ønske om å løfte en krevende samtale. Som forfatterne oppsummerer på omslaget: «Vi må snakke mer om abort!» Det viser seg stadig vekk å være en vanskelig samtale, og forfatterne skal ha ros for initiativet.

For de to kvinnene som står bak prosjektet, journalistene June Holm og Vilde Bratland Hansen, er heller ikke dette en ren akademisk interesse. De tilkjennegir begge to at dypt personlige erfaringer knyttet til abort har vært en viktig drivkraft inn i arbeidet med høstens utgivelse.

Boka består av fire hoveddeler, «valget», «prosessen», «tiden etter» og «hvor er vi i dag?».

Disse skaper ikke en helt konsistent struktur, ettersom de tre første delene relaterer til selve abortsituasjonen sett fra kvinenns ståsted og den siste går inn på et metaperspektiv knyttet til abortdebatten. De fungerer imidlertid for å belyse temaet fra ulike sider.

I alle delene er det tydelig at målet er dialogisk. Bokas ryggrad er historier fra over 200 norske kvinner som på ulike måter slipper til med personlige perspektiver. i tillegg presenteres aborthistorie og ulike bidrag av mer faglig art. Slik sett leverer definitivt boka et bidrag til samtalen om abort.

Forfatterne gjør i et eget kapittel rede for arbeidet med å samle inn data og metoden de har brukt, noe som er prisverdig og som innfrir forfatternes uttalte ønske om «å være transparente overfor leseren». De er bevisste på at intevjuobjektene deres ikke utgjør et representativt utvalg, og på flere punkt gir forfatterne nyttige og bevisstgjørende glimt inn i det bakenforliggende arbeidet.

De fleste historiene som deles og drøftes i «Avbrutt», er anonyme.

Også valget om å anonymisere drøftes av forfatterne, og at anonymisering er nødvendig, viser for forfatterne «at abort fremdeles er et tabubelagt tema». Det de gjennom bokens 245 sider derimot ikke får drøftet ordentlig, er det store paradokset som ligger nettopp i denne kjensgjerningen.

For: Hvorfor er svangerskapsavbrudd, som det heter i lovverket, som har vært lovlig i Norge siden midten av 1970-tallet, ikke mer normalisert etter snart 50 år? Spørsmålet er ikke minst aktuelt på bakgrunn av et av bokens hovedpoenger, oppsummert på vaskeseddelen: «Abort er en vanlig erfaring blant norske kvinner. Om lag 30 prosent tar abort i løpet av livet (...)».

Abort har likevel noe underlig med seg nettopp i dette at det i tillegg til å være så utbredt, at det er en del av vårt offentlige helsetilbud, og skjer med kompetent faglig assistanse. Hvordan kan det ha seg at det likevel er så sterkt tabubelagt?

Slike spørsmål drøftes dessverre knapt i denne boka. Man nøyer seg med å konstatere, dels beklage tingenes tilstand, og skride proklamatorisk til verket: «Vi må bryte ned tabuer, skam, myter og misforståelser». Men når nesten alle historiene kommer fra anonymiserte kilder, er det unektelig noe ved tabuet som også forsterkes.

En sammenligning finner vi innen feltet psykisk helse. Dette området har gradvis blitt mindre tabubelagt fordi både samfunnsprofiler og helt vanlige folk har bidratt til en brederere, reell åpenhet.

De har gitt det et ansikt.

Når det gjelder abort, derimot, er mangelen på åpenhet slående. Kan det være grunner til dette? Gunhild Hugdal, en av ekspertene som kommer til orde i boka, peker på at vi «sitter igjen med en historisk arv der vi er vant til å se abort som noe negativt, som et etisk dilemma». Hun trekker også fram at «kristne og partiet KrF i stor grad har fått legge premissene for norsk abortdebatt og -lovgivning.»

Men er vi mennesker utelukkende er et produkt av vaner påført oss utenfra? Dersom man føler at de som ønsker å begrense abort har fått slikt et gjennomslag, er det også nyttig å minne om fakta. Helsevesenet utfører flere aborter pr år enn hjerte-, prostatakreft- og brystkreftoperasjoner til sammen. Abortsøkende er er enorm pasientgruppe. Boka viser til fulle hvor motsetningsfylt det er å skulle gjøre dennne gruppen tilfreds.

På den ene siden ønsker man mer varme fra helsepersonell, på den andre siden skal de være nøytrale, slik at ikke den abortsøkende føler press i noen retning. På den ene siden framstilles abort som noe som skal normaliseres gjennom økt åpenhet, på den andre siden som en dyp, personlig sorgprosess.

Basert på forfatternes intervjuer, skal helsepersonell være «emosjonelt tilgjengelig» og de skal dessuten gi «tilstrekkelig og riktig informasjon». Men å si hva som er «riktig informasjon» når det gjelder nettopp abort, virker som en tilnærmet umulig oppgave.

Alle som har kikket gjennom en «uke-for uke» presentasjon av fosteret for gravide, vet at denne informasjonen neppe egner seg som informasjon for abortsøkende, om informasjonen er aldri så «riktig».

«Avbrutt» drøfter også grunner til at kvinner velger å avbryte svangerskap. Det er ofte spørsmål om livssituasjon, økonomi, helseutfordringer og ulike typer press fra omgivelsene som avgjør om kvinner avbryter svangerskap. I tillegg til mer «rene» bekvemmelighetshensyn som boka drøfter usminket og rett fram.

Selv om man kan berømme denne typen ærlighet i møte med et tema der ofte svært sårbare grupper uporporsjonalt skyves fram når det debatteres politisk, bringer den oss likevel fram til et annet svært problematisk punkt.

Når målet ikke bare er å drøfte en tematikk, men også å støtte kvinner som tar abort, blir det nærmest forbudt å stille spørsmål ved grunnene.

For å sitere forfatterne selv: «Grunnene til å velge et liv uten barn er like mange som å ønske et liv med barn. Sove lenge, velge en jobb som er uforenlig med familieliv, eller føle at det er galt å sette barn til verden i en økologisk krise (...) man trenger ingen uttalt begrunnelse-- det er et personlig valg, ikke noe man må stå til regnskap for».

Vi vet dessuten vi er langt fra etisk refleksjon når eksperter, slik som lege Berit Austveg til å kritisere medieoverskrifter som «Barn med Downs blir abortert» fordi ordvalget «får det til å høres ut som abort er drap på mennesker».

Døra lukkes effektivt for den som måtte være interessert i å drøfte etikk med utgangspunkt i fosteret som part i vurderingene. Forfatterne gjør det de sier de skal: De løfter fram kvinneperspektivet. Punktum. Perspektivet som vanligvis forsvinner i debatten ellers, er fraværende også her.

Det selvfølgelig helt legitimt å velge seg ett perspektiv. Men for alle som måtte være interesserte i sakskomplekset, blir framstillingen endimensjonal, og konklusjonen forutsigbar.

«Skam, skyld og stigma» er årsakene til manglende åpenhet om abort, i følge forfatterne. Skammen synes imidlertid ikke å dreie seg om komplekse sider ved å avslutte et påbegynt liv. Skammen knyttes mer til forhold som at «man har feilet med prevensjon».

Det er noe som heter «å glimre med sitt fravær». Det slo meg, mens jeg leste denne boken, at det er et vakkert uttrykk. Det er noe vakkert og helt sentralt som blir fullstendig borte i denne boka. Dermed blir den også svært mangelfull.