De få som overlevde

Det er sterk kost å lese om alle lidelsene de gjennomgikk, de 37 norske jødene som faktisk kom seg gjennom marerittene. 37 er jo et særdeles lite tall mot de mange hundre norske jødene som gikk til grunne under Holocaust. Men det er pekt på at det på sett og vis er et mirakel, eller menneskelig talt ubegripelig at de faktisk ikke gikk til grunne.

Mulige fellestrekk

Derfor er det også av interesse å følge forfatteren når han her og der prøver å lete etter om det var fellestrekk ved disse 37 som gjorde at de overlevde. Han finner noen, men ingenting av dette er entydig. Flere av dem var innvandrere til Norge noen år eller tiår før andre verdenskrigen; noe som gjorde at de behersket en del tysk, eller russisk, eller jiddisch, endatil polsk.

Det kunne være en hjelp, ikke minst til å oppfatte eller ikke misforstå de utallige brøleordrene fra fangevokterne. Den minste feilreaksjon kunne koste døden. Flere av disse 37 hadde i utgangspunktet rimelig god helse, men ikke alle. Evnen til å lukke seg inne, og ikke gi plass til følelser eller empati, betød en god del for noen av dem som overlevde. Noen klarte å skaffe seg oppgaver som var lettere å mestre enn det rene slavearbeidet. Noen kom i kontakt med gode medfanger som var villige å hjelpe. Og ikke minst, den rene flaksen.

En god del av stoffet har Holm hentet fra en del bøker som er utgitt, og som enten av skrevet av en av disse 37, eller om en eller flere av dem. I hovedsak er det sju personer han følger tettere enn andre (alfabetisk): Josef Berg, Leo Eitinger, Kai Feinberg, Moritz Nachstern, Julius Paltiel, Herman Sachnowitz, Robert Savosnick.

Livet etter frigjøringen

Kronologisk hoppes det litt att og fram. Det kan nok virke forstyrrende på lesningen. Men det kjennes nesten flaut å nevne det, med tanke på hva dette handler om! Holm skriver både litt om bakgrunnen for disse 37, hvem de var og hva de drev med før krigsmarerittet, og litt også om hvordan det gikk med dem fra 1945 av. Noen av disse fikk store utfordringer i livet, med traumer som ikke ble bearbeidet. Andre klarte seg bedre.

Det kan være enkelt å nevne Leo Eitinger blant disse. Han var lege og psykiater, og fikk bety uendelig mye for veldig mange, en ressurs både for Helse-Norge og folk og land. Kai Feinberg var en motor og et lokomotiv for å bygge opp igjen Det Mosaiske Trossamfund. Selv mistet han hele 32 slektninger i Holocaust!

Jeg noterer meg at Holm flere ganger refererer til den italiensk-jødiske forfatteren Primo Levi når det gjelder opplevelsen på innsiden av dødsleirene, og hvordan det var mulig å overleve. Levi er en av svært få som både overlevde, var i stand til å huske og i stand til å skrive bøker om marerittopplevelsene.

Ikke norske, bare jøder

Ondskapen, barbariet, terroren som både disse 37 og tusener – ja, millioner – av andre ble utsatt for, er selvsagt med. Det samme med kaoset som oppsto da nazistene etter hvert innså at de hadde tapt, og både jøder og andre ble jaget ut på dødsmarsjer. Og ikke å forglemme smerten mange av de norske jødene erfarte da de forsto at de ikke ble regnet som norske, bare som … jøder! Og dermed var det heller ikke alle som fikk være med da de hvite bussene skulle frakte de overlevende hjem. Og da de endelig kom hjem, opplevde de at hus, leiligheter og eiendom var tatt fra dem!

Mye av alt dette er også skildret i andre bøker. Men det er fortjenestefullt at Holm har samlet alt dette stoffet om disse 37. Denne gruppen på 37 må ikke bli glemt. Men det må heller ikke de hundrevis av norske jøder som gikk til grunne! Tanken på alle disse kan virkelig få oss til å grøsse. For de mistet alt de hadde, til slutt selve livet!

Boken rommer god oversikt over kilder, flere sider med noter, fyldig litteraturliste, og navneregister. Alt er slik sett på stell. Takk til forfatter og forlag!