Derfor må kristne våge å snakke

I forrige uke fikk jeg lov til å lede en panelsamtale under Arendalsuka hvor spørsmålet var om såkalt «cancel culture» krenker norske idealer. Begrepet cancel culture ble ført kjent i Norge i 2019, og kommer opprinnelig fra USA.

Fenomenet går ut på at hvis noen har «feil» standpunkt i et aktuelt spørsmål, risikerer vedkommende å bli utestengt fra ulike arenaer. For eksempel kan et galleri nekte å la kunstnere slippe til hvis de har bestemte omstridte standpunkter. Eller hele grupper kan risikere å ikke slippe til i den offentlige debatten fordi standpunktene deres ikke blir sett på som stuerene.

Når vi diskuterer ytringsfrihetens kår, er det oftest de juridiske begrensningene som får mest oppmerksomhet. Og det er ikke unaturlig. For når lovgivere innfører juridiske begrensninger på ytringsfriheten, kan konsekvensene bli nokså dramatiske.

Men Kjersti Løken Stavrum, som leder den regjeringsoppnevnte ytringsfrihetskommisjonen, har sagt at den største hindringen mot ytringsfrihet er selvsensur. Med andre ord blir ytringsfriheten mer begrenset av uformelle hindringer enn av de formelle og juridiske. En slags selvkansellering, med andre ord.

Meningsmotsetninger lever vi med hver eneste dag. Trangen til å få meningsmotstandere til å være stille er heller ikke noe nytt. Og i alle samfunn vil det finnes noen meninger og holdninger som blir definert som uakseptable.

Noe av det som likevel er nytt, er mulighetene sosiale medier gir for å formidle både rykter og karakteristikker med større hastighet og kraft enn mennesker noen gang før har vært i stand til. De langsiktige konsekvensene av dette har vi ennå ikke full oversikt over.

En av deltakerne i panelet var Adele Matheson Mestad. Hun er til daglig direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter, og sitter i regjeringens ytringsfrihetskommisjon.

Hun understreket blant annet det som egentlig er et enkelt poeng, men som kanskje nettopp derfor trenger å bli understreket. Det er det poenget at omstridte synspunkter ikke automatisk kommer til å forsvinne selv om de blir stengt ute fra offentlige arenaer.

Noen synspunkter kan nok forsvinne. Men særlig ideologisk forankrede holdninger lar seg ikke fjerne ved at nåtidens premissleverandører erklærer dem som uønsket.

En annen som deltok i panelet var likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm. Hun var tidligere statsråd for Arbeiderpartiet, og presiserte også i samtalen at hun selv ikke støtter dem som for eksempel er mot likekjønnede ekteskap.

Hun betonte likevel plikten til å respektere dem man er uenig med, og kom mot slutten av samtalen med en spådom jeg tror har mye for seg.

Den går ut på at vi i tiden fremover antakelig vil stå overfor hardere fronter, eller i hvert fall at dagens tydelige fronter kommer til å forbli.

Det tror jeg er riktig, fordi verdiutviklingen her i landet, blant annet knyttet til kjønn og samliv, men ikke begrenset til det, bryter på dypt vann hos både tilhengere og motstandere.

Det er naivt å tro at man ved politiske virkemidler og sosiale pressmidler kan tie i hjel tradisjonelle synspunkter på hva et ekteskap er. Et slikt ståsted er nærmest bare mulig hvis man har blitt så snever i sin orientering at man ikke forstår hva et livssyn eller en religiøs overbevisning faktisk er.

Men, og det er her det for alvor blir interessant: for konservative kristne medfører dette en betydelig utfordring.

For man kan snakke seg varm om opplevd utenforskap, om stigmatisering og negative karakteristikker. Og det er grunn til å utfordre toleransen hos dem som gjerne vil være toleransens talspersoner.

Men hvis vi legger til grunn at selve de ideologiske motsetningene ikke kommer til å forsvinne, er det en dårlig strategi å velge tilbaketrekning eller håpe at det går over.

Da er det mer aktuelt å snakke om hvordan man kan fremme konservative standpunkter i dette debattklimaet. Det vil møte motstand, det vil vekke reaksjoner.

Noen av reaksjonene kommer til å være respektløse, noen av dem kommer til å være frekke. Sånn er det i et åpent samfunn. Det er bare helt unntaksvis at debatt foregår langs logisk symmetriske tankerekker hvor alt blir tatt i beste mening.

Det vil nok føre til at noen kristne blir ofre for cancel culture. For de som seiler i samtidens medvind kan alltid bli fristet til å stenge ute dem de mener representerer fortiden. Sant å si er ikke kirken helt fremmed for slike virkemidler heller.

Men fremfor å bli styrt av slik bekymring, kan man velge å stå frimodig opp for det man holder for sant og rett. Hvis man frykter cancel culture, er det i hvert fall et dårlig alternativ å selv velge taushet.