Dette kan ikke israelvenner overse

Med de siste dagenes tragedier i Rafah er historiker Marte Heian-Engdals nylig utgitte bok «Et Gazaliv» mer aktuell enn noen kunne forutse. Nettopp i Rafah, helt sør på Gazastripen, ved grensen mot Egypt, utspiller deler av handlingen seg. Nå må situasjonen beskrives med ord som bunnløs sorg og dypt raseri.

Før vi kom dit, er opplevelsen av maktesløshet og det å være redusert til små brikker i de politiske overmaktenes strategier i seg selv nok til å skulle vekke vår medfølelse. For hva gjør du når barnet ditt er sykt og risikerer å gå glipp av nødvendig behandling fordi det er så vanskelig å komme seg over grensen?

Profilert ekspert

Historiker Marte Heian-Engdal er i dag en av våre mest profilerte eksperter på den israelsk-palestinske konflikten. Hun representerer en ny generasjon forskere som er mer interessert i å forstå og fortelle om begge parters grunner for å tenke og handle slik de gjør.

Siden Hamas-angrepet i oktober ser det ut for at de politiske skyttergravene har blitt dypere enn noen gang, også her i landet. Det er ikke alltid lett å få øye på noen reell vilje til å sette seg inn i motpartens situasjon.

Men det kan aldri være noe godt alternativ å tenke at fordi de andre er ensidige den ene veien, velger jeg å være ensidig den andre veien. Det er en uholdbar tilnærming fra et allment perspektiv, og det skulle i hvert fall være en uholdbar tilnærming fra et kristent perspektiv hvor det er grunnleggende at Gud elsker alle mennesker.

Derfor er det påfallende at det så langt knapt har vært mulig å observere substansiell kritikk av den israelske regjeringen fra folk som i utgangspunktet var vennlig innstilt. Dette skjer samtidig som kritikken mot den samme regjeringen er sterk i Israel. Det kan ikke være sånn at det å være israelvenn betyr at man automatisk slutter seg til det den sittende regjeringen til enhver tid foretar seg. Særlig ikke nå.

Ikke noe annet sted å dra

I 2018 kom Heian-Engdal ut med en bok som hett nettopp «Israel». Der forklarte hun hvordan den moderne staten Israel egentlig er et uttrykk for resignasjon vel så mye den er en realisering av et visjonært mål.

Flere og flere jøder, særlig i Europa, ga motvillig opp ønsket om å kunne leve som vanlige borgere i landene der de bodde. Opplevelsen av å være fritt vilt over så lang tid fikk sitt endelige bunnpunkt gjennom Holocaust.

For mange nålevende mennesker begynner det å bli lenge siden andre verdenskrig. For jøder er historien nærmere. Det er som tidligere statsminister Golda Meir sier det, i filmen om henne som kom ut i 2023: Israel har et hemmelig våpen, og det er at de ikke har noe annet sted å dra.

Mistrøstig hverdag

For et par uker siden kom altså Marte Heian-Engdal med «Et Gazaliv». Den har en spesiell forhistorie. Hun forteller selv i innledningen hvordan hun i september 2023 dro til Gazastripen for å forberede en bok. Hun ville beskrive hvordan «storpolitikken fortoner seg for en familie som samles rundt kjøkkenbordet på en helt vanlig hverdag.»

Her skulle vi få hjelp til å forstå den politiske situasjonen blant annet gjennom å lære mer om hverdagslivet i Gaza. Og et stykke på vei er det dette hun har gjort. Men etter det som skjedde 7. oktober har boken likevel blitt annerledes enn hun hadde tenkt.

Heian-Engdal hadde planlagt å reise tilbake til Gaza omtrent akkurat samtidig som Hamas-angrepet satte i gang. Hun hadde blitt kjent med en familie med dype røtter i området, og ville fortelle historien om Gaza gjennom livene deres.

Som følge av alt som har skjedd de siste månedene har bokens bakteppe fått en mer akutt aktualitet, og historiene blir fortalt mot en enda mer mistrøstig hverdag. Men nettopp derfor er boken både viktig og verdifull.

Fire kriger

«Hva velger du som fluktleke?» Det spørsmålet skulle ikke noe menneske behøve å stille seg. Aller minst et barn. Men i Rantisi-familien er det ikke uvanlig.

Det går vanligvis ikke så mange år mellom hver gang de militære trefningene mellom Hamas og Israel går over i krigshandlinger. Men som regel er de nokså kortvarige. Så går hverdagen sin gang. Flere av barna i familien har allerede opplevd fire kriger.

Heian-Engdal trekker linjene flere hundre år tilbake i tid, og tar leseren med gjennom de ulike regimene som har kontrollert området. Ifølge Google Maps tar det en drøy time å kjøre fra Rafah, som har vært gjenstand for så brutale krigshandlinger de siste dagene, til Gaza by nesten helt nord.

På tvers kan det ikke ta særlig mye mer enn 15-20 minutter å kjøre, under normale forhold. Det sier noe om hvilke rammer de rundt 2,3 millioner innbyggerne har rundt livene sine. De fleste av dem har aldri vært utenfor Gazastripen, forteller familien Heian-Engdal lar oss bli kjent med.

Hun har ikke skrevet noe politisk kampskrift, og menneskene vi møter, er heller ikke aktivister. I grunnen er det overraskende hvor lite opptatt de er av både politikk og religion, gitt forholdene de lever under. De virker å være mest opptatt av å få hverdagslivet til å fungere så godt som mulig. Og det er ikke lett.

Araberne som måtte flytte

Samtidig som Heian-Engal er opptatt av å beskrive den palestinske hverdagen, er hun også opptatt av å presentere en israelske virkelighetsopplevelse: «At jødene virkelig trengte en egen stat, kunne man konstatere ved å peke på at det å være jøde i seg selv var i ferd med å bli stadig farligere» og at «Deres tilknytning til området strakk seg tusenvis av år tilbake, så om man først skulle etablere en selvstendig jødisk stat, var det et naturlig sted å ønske seg til.» Begge deler er sentrale og aktuelle påminnelser.

Samtidig er det ikke til å komme fra at etableringen av staten Israel var vanskelig å akseptere for befolkningen som allerede bodde i de aktuelle områdene. Det er riktig at flere hundre tusen arabere måtte flytte. Heian-Engdal anslår 750.000.

Og mange av disse flyktet fordi de ble tvunget til det av israelere som hadde fått blod på tann. Men det er også en kjensgjerning at arabernes egne ledere bidro til å gjøre situasjonen mer tilspisset, og til å øke flyktningstrømmen. Og det er en kjensgjerning at det foregikk en jødisk flyktningstrøm motsatt vei.

Ingen forhandlingsmotpart

I de drøye 25 årene jeg har fulgt denne konflikten, har det vært en stadig mer etablert forståelse på den israelvennlige siden at Israel egentlig ikke har noen motpart å forhandle om fred med. Og jeg tror fortsatt grunnleggende at den arabiske motviljen mot å akseptere staten Israel er et større hinder for fred enn hvilke landområder Israel har tatt kontroll over – enten man kaller det okkupasjon eller ikke – siden 1948.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er det tankevekkende å lese beskrivelsen av at Hamas fra sin begynnelse vokste i popularitet fordi også de opplevde at det ikke fantes noen reell motpart å forhandle med.

Dermed var partiet vi nå kjenner som Fatah dømt til å tape i sine forsøk, mente man. En viktig del av Heian-Engdals beskrivelser av livet på Gazastripen handler om rivaliseringen mellom disse to palestinske fløyene, og hvordan denne innbyrdes konflikten har svekket fredsarbeidet.

Her er Yahya Sinwar en viktig person. 61-åringen er nå et av den israelske hærens fremste mål på Gazastripen. Han ble løslatt fra israelsk fengsel som en del av fangeutvekslingen mot den kidnappede israelske soldaten Gilad Shalit i 2011.

Heian-Engdal beskriver Sinwar slik: «Han var en av grunnleggerne av Hamas’ militære fløy Majd – ære – som hadde i oppdrag å henrette palestinere som ble tatt eller mistenkt for å ha samarbeidet med Israel-kollaboratører.»

Gitt opp troen på fredsprosess

Deler av boken beskriver både forløpet til og virkningene av Oslo-prosessen på 1990-tallet. Det er nyttig å bli minnet om at Benjamin Netanyahu, som ble statsminister for første gang i 1996, allerede den gangen så ut til å ha gitt opp troen på en fredsprosess.

I det hele tatt er det et sørgelig utviklingstrekk at mannen som nå er Israels lengst sittende statsminister ikke er kjent for sitt fredsmot, men for sin resolutte og nå svært brutale håndtering av sikkerhetssituasjonen. Også det kan forstås som et uttrykk for hvor en dyster utvikling av en situasjon som ikke kan være holdbar for noen av partene.

Heian-Engdal påpeker at Gaza, som har vært mer isolert enn Vestbredden, også har blitt et mer konservativt samfunn. Kanskje forklarer isolasjonen noe av oppslutningen om Hamas.

Hun beskriver også Israels opplevelse av intifadaen tidlig på 2000-tallet: «I døden tok selvmordsbomberne med seg israelske soldater, israelske sivile og israelernes tro på at det kunne være mulig å forhandle fred med palestinerne.» Ikke minst det siste er en tragisk erkjennelse.

En tredje slik setning, som beskriver livsopplevelsen til en i Gaza-familien Heian-Engdal lar oss bli kjent med: «Kanskje var det ikke mer enn en pragmatisk aksept for de kortene universet hadde fordelt til ham?» Det er i så fall en ganske nedslående virkelighetsopplevelse.

Jødene ut av Gaza

Neste år er det 20 år siden de nærmere 8.000 jødiske bosetterne i Gaza-området fikk beskjed av sin egen regjering om å flytte innen to døgn. Med tanke på jødefolkets historie kan vi bare ane hvilket inntrykk det må ha gjort å se israelske soldater tvangsflytte egne borgere, noen av dem med det israelske flagget rundt seg, inn i ventende busser, før deres egne stridsvogner kort tid etter jevnet husene deres med jorden.

Etter 7. oktober 2023 har også denne beslutningen, modig som den var, blitt satt i et nytt perspektiv. Dette poenget blir ytterligere forsterket av at flere av dem som nå bodde like ved Gaza, var rester av det Heian-Engdal omtaler som «Israels spede gjenlevende fredsbevegelse.»

Frykten

Dette er først og fremst en bok om livet i Gaza. Om livet før og delvis under den pågående krigen, må vi legge til, for det er ikke godt å si hvordan livet der blir etterpå. Men det tjener Marte Heian-Engdal til ære at hun også i denne boken og i denne situasjonen fastholder ønsket om å ha flere tanker i hodet på en gang.

Hun beskriver nært og konkret håpløsheten og den totale avhengigheten av andre, som sivilbefolkningen i Gaza har måttet leve med. Men hun beskriver også redselen israelere lever med, og som til de grader har fått næring etter 7. oktober. Hun peker på hvordan statsminister Benjamin Netanuyahu har lyktes i å «spille på den kanskje mest mobiliserende av alle følelser: frykten.»

Dette er ikke noen bok med happy ending. I dag er det vanskeligere enn noen gang å se en politisk løsning på konflikten. Men nettopp da skulle det også fra israelvennlig hold, og særlig fra et kristent perspektiv, være desto viktigere å minne om Mesterens ord: «Salige er de som skaper fred.»