Drømte om å være misjonærbarn
Som barn hadde Synnøve Aandstad Baghirova (36) kart over landene som Santalmisjonen jobbet i over sengen sin.
– Jeg var klar over verden der ute. Vi fikk besøk av mange misjonærer i hjemmet mitt og jeg lærte sanger fra Mali som barn, sier Synnøve Aandstad Baghirova.
Misunte misjonærbarna
Annonse
I dag har Synnøve realisert kallet sitt. Hun er selv utsending for Normisjon i Aserbajdsjan, landet hun kom til i forbindelse med studiet på Gå Ut Senteret. Hun og mannen, Elman, som hun ble kjent med i det kristne studentarbeidet i Aserbajdsjan, har bosatt seg i Baku hvor de bor med to barn. Et nytt barn er på vei.
Hun bestemte seg tidlig for at hun skulle gå på misjonsskolen etter avsluttet videregående skole.
– Jeg fikk aldri mulighet til å reise til utlandet som ungdom. Mine foreldre var i en prosess med å reise ut, men ble værende i arbeidet i Norge. Jeg husker at jeg hadde en drøm om å være misjonærbarn og misunte misjonærbarna da vi møttes på Hurdalstevnet, sier Synnøve og smiler.
Afrika
Faren hennes, Ragnar Aandstad, arbeidet som kretssekretær i Santalmisjonen.
Som mange andre var det Afrika hun egentlig ville til. Men på Gå Ut Senteret ble hun spurt om å bli med på team til Aserbajdsjan.
– Jeg likte å jobbe med barn og syntes det var spennende med barnehjemsarbeid, forteller Synnøve, som også er glad i språk og kultur. Hun valgte å fortsette som såkalt «ettåring» i landet i Kaukasus året etter. Det fikk stor betydning for henne.
– Å være med i et fellesskap med ferske kristne på min egen alder lærte meg veldig mye. For første gang i livet forstod jeg at jeg var på rett plass.
Annonse
Forandret
Synnøve forteller at hun var forandret da hun flyttet tilbake til Norge.
Hun visste at hun skulle flytte utenlands igjen og måtte skaffe seg kompetanse og erfaring. På lærerskolen fikk hun muslimske venner.
– Jeg gikk rett bort til en av medstudentene mine med pakistansk bakgrunn og spurte om vi kunne starte en kollokvie sammen. Vi ble gode venner.
På Grønland i Oslo bodde hun i et kollektiv med tre andre som senere også har vært på oppdrag ute i perioder.
– Vi var bevisste på å leve et utadrettet liv.
Etter avsluttede studier reiste Synnøve tilbake til Aserbajdsjan, et valg hun sier var «pragmatisk».
– Det var ikke slik at det måtte være Aserbajdsjan, men jeg kunne språket, og så hørtes det ut som en klok beslutning for en enslig kvinne i slutten av 20-årene, sier hun.
Annonse
Forbilder
I dag har kvinnen fra Årnes i Akershus ti år bak seg i landet ved Det kaspiske hav. Hun har jobbet med humanitære prosjekter, men har også fått mulighet til å stå skulder ved skulder med unge lokale kristne, og har fått støtte opp om den voksende kirken i Aserbajdsjan.
Når Dagen møtte Synnøve på generalforsamlingen til Normisjon i Grimstad, var hun omgitt av flere av sine åndelige forbilder.
– Jeg ser opp til dem som har vært ute i mange år. Ekteparet Hilde og Alf Halvorsen i Mali, Kristin og Erik Bøhler i Bhutan og Nepal og Ingebjørg og Gunnleik Seierstad, som var i Ecuador. De har gått gjennom flere perioder i livet med ulike tjenester, men har holdt fast på kallet sitt.
Den tidligere kinamisjonæren, Marie Monsen, er også en av Synnøves forbilder.
– Jeg er veldig fascinert av hennes livshistorie, hvordan hun fulgte Guds ledelse og ble brukt til store ting.
Følge Jesus
Det er barn og unge med funksjonsnedsettelser og spesielle behov som i dag opptar det meste av Synnøves tid i Aserbajdsjan. Normisjon er imidlertid også engasjert i arbeid knyttet til rettferdig handel, utvikling av lokalt håndverk samt ledertrening og opplæring overfor både kristne og ikke-kristne. Organisasjonen har to utsendinger i landet, hun selv og amerikaneren, Neal Williams, som også deltok på generalforsamlingen og Sommer i Sør.
Annonse
I og med at Normisjon hovedsaklig arbeider gjennom lokale kristne er ikke skillet mellom kristent og humanitært arbeid så stort som det har vært tidligere.
– Jeg har ingen lederrolle, men en tilbaketrukket rådgiverrolle, presiserer normisjonsutsendingen.
Egentlig opplever ikke Synnøve at livet hennes er så annerledes enn det var i Norge.
– Det dreier seg om å ta et valg om å følge Jesus der en er, sier hun.
