En analyse som ikke skaper forståelse

Helge Simonnes er kjent som Vårt Lands mangeårige sjefredaktør. De siste årene har han vært spaltist for Dagsavisen. Ikke sjelden har han skrevet om forholdet mellom kristendom og politikk, både i Norge og USA. Hans nye bok, Trump, Gud og kirken, handler om støtten til Trump fra amerikanske kristne, særlig hvite evangelikale («evangelicals»).

Simonnes påstår ikke å være en nøytral observatør. Han mener at det var skadelig at Trump ble valgt til USAs president. Han skriver også fra et tydelig norsk perspektiv.

På grunn av koronapandemien har det ikke vært mulig å reise til USA for å gjøre intervjuer, skriver Simonnes innledningsvis. Dette utenfraperspektivet må sies å svekke boken.

Nøktern beskrivelse

Først må jeg si at Simonnes har helt rett i at teologi, bibelsyn og religiøse trender er en viktig og undervurdert del av politisk analyse. I de første kapitlene gir han en god og forholdsvis nøktern beskrivelse av hvordan Trumps vei til makten ikke kunne skjedd uten den kristne koalisjonen som støttet ham.

Her hadde åpenbart Trump-kampanjen og sentrale kristenledere en gjensidig interesse av hverandre. De fikk løfter om nye utnevnelser til Høyesterett, slik at man endelig kunne gjøre noe med USAs svært liberale føderale abortlov.

Trump var tydelig imot Obama-regjeringens mange identitetspolitiske bestemmelser og inngrep mot religionsfriheten. Og ikke minst var hans klare støtte til Israel og Benjamin Netanyahu avgjørende for mange kristne.

Machiavelli

På alle disse områdene kan også Trump-regjeringen sies å ha levert. Det fikk den igjen for i 2020, da Trump fikk 74 millioner stemmer – over 11 millioner flere enn ved forrige valg.

Men politiske valg handler om og avgjøres av enkeltmennesker, ikke av bønnefrokoster og støtte fra ledende pastorer. Simonnes anlegger i stedet et slags abstrakt maktperspektiv i sin bok.

Rådgiveren Steve Bannon kalles – ikke helt uten grunn – for en Machiavelli-skikkelse, og Trump blir fyrsten som kynisk utnytter stemninger i folkedypet, og gjør bruk av kristne symboler, for å bevare og utvide egen makt.

Det er noe riktig i alt dette. Men det forklarer ikke i seg selv hvorfor folk faktisk stemte på Trump. Simonnes gjør etter mitt skjønn for lite for å forstå de kristne Trump-velgerne. Her hadde det hjulpet med en mer reportasjebasert bok, slik at vanlige amerikanere kunne komme til orde.

Selv om de hvite evangelikale er en nokså homogen velgermasse, er det jo ikke slik at de stemmer blindt på kandidaten kirkesamfunnet eller pastoren anbefaler. De stemte på Trump fordi de selv ønsket å stemme på ham.

Mener Trump-støtte bør vekke norske kristenledere

Sekularisering

Simonnes nevner sekulariseringen som en vesentlig faktor bak støtten til Trump. Det er et viktig poeng. Han trekker inn identitetsbegrepet, og viser hvordan identitetspolitikk har vært en drivkraft bak Trump-fenomenet.

Igjen er det noe sant i dette, men den videre analysen av dette i boken fremstår for meg nokså underlig. Simonnes skriver følgende om sin egen erfaring av folks «fortvilelse» over avkristningen: «Gjennom jobben i Vårt Land har jeg gjentatte ganger støtt på disse mekanismene, også i Norge. Synspunktene fremføres gjerne lavmælt under en kaffepause etter et foredrag».

Holder ikke mål

Så fortsetter Simonnes: «Når de som kjenner på denne sorgen, opplever at den er påført av politikere eller andre, kan sorgen gå over i krenkelse. Går en slik prosess lenge nok, kan krenkelsen lede til endret atferd og aktivisering av destruktive krefter». Deretter går han over til å beskrive terroren til Breivik, Philip Manshaus og newzealanderen Brenton Tarrant.

Dette er en analyse som ikke holder mål. Mener Simonnes at «fortvilelse over sekulariseringen» var en drivkraft hos Breivik og Manshaus? Eller antyder han at uttalt bekymring for avkristningen over en kaffe bør tolkes som et «faretegn» som vitner om begynnende radikalisering og voldsbruk?

– Mange kristne er eit lett bytte for politisk misbruk av trua

Fremmedgjøring og meningstap

I en forstand kan man kalle Breivik og Manshaus produkter av den moderne fragmenteringen av samfunnet. Sekularisering er slik sett en høyst indirekte motivasjon.

Men det er nok riktig at man finner en motvekt til fremmedgjøring og meningstap for eksempel i de læstadianske menighetene som Manshaus oppsøkte i en viss fase av sin radikaliseringsprosess. Og det er riktig som Simonnes skriver at språkbruken i noen kristne miljøer i USA kan være nokså militant.

Men nettopp derfor må man gjøre et ordentlig arbeid med å forstå hvordan kristne tenker. Et stort problem med Simonnes’ bok er hvordan han insinuerer glidende overganger mellom patologiske tanke- og handlingsmønstre og helt ordinært kristent politisk engasjement.

Er det per definisjon ekstremisme å ville avskaffe abort, eller å motarbeide den raske avkristningen av samfunnet? Simonnes’ mangel på klare distinksjoner mellom voldelige ekstremister, ulike kristne retninger, og de ganske ulike norske og amerikanske kontekstene, bidrar til at alle konservative kristne lett havner i samme, skumle bås.

Hengende i luften

I stedet for å forsøke å forstå hvorfor kristne engasjerer seg i samfunnet, kommer Simonnes med observasjoner av typen: «[Mike Pences] politiske engasjement er drevet av en dyp tro, i likhet med det vi ser hos mange KrF-politikere i Norge». Hva det vil si å ha en «dyp tro», og hvordan det forstås av Pence eller norske KrF-ere, sier han ingenting om. Sammenligningen blir hengende i luften, i en eim av mistenkeliggjøring.

Boken ville som sagt tjent på å ha med intervjuer med vanlige folk, slik at de kunne bidratt til analysen av seg selv og ikke bare blitt analysert av andre, attpåtil på mange tusen kilometers avstand.

Kortsiktig perspektiv

I det hele tatt er boken preget av den moderne journalistikkens begrensninger. Simonnes’ kilder består for det meste av artikler og intervjuer lånt fra andre journalister, ofte fra Vårt Land. Det bidrar til et ganske kortsiktig perspektiv.

Spørsmålet om forholdet mellom religion og politikk i det amerikanske samfunnet er naturligvis langt mer komplisert, og har langt dypere historiske røtter, enn denne boken beskriver.

Tidligere Vårt Land-redaktør: Sylvi Listhaug har klart å splitte KrF

Venstresiden går fri

Det er interessant hvordan identitetspolitikken er en viktig del av analysen av høyreorienterte kristne miljøer i boken, mens venstresiden nærmest går fri. Liberal identitetspolitikk er blitt et svært fremtredende element i demokratenes politiske plattform, og det har – sammen med abortsaken – bidratt til å støte svært mange amerikanere, og ikke bare aktive kristne, bort fra det demokratiske partiet.

Om man virkelig ønsker å vite hvorfor Trump ble betraktet som det minste onde av 74 millioner velgere i fjor, mener jeg at man må gå nærmere inn på det demokratiske partiets profil, og de bredere kulturelle strømningene i USA. Ikke minst den økonomiske situasjonen i den hvite arbeiderklassen.

Det bør på ingen måte renvaske Trump eller mange evangelikale ledere for måten de har opptrådt på. Men det kan være med på å skape forståelse for de mange kristne amerikanere som likevel stemte på Trump. Det gjør Helge Simonnes’ nye bok i liten grad.