En bursdag verd å minnes
På denne datoen er det 120 år siden C. S. Lewis ble født i Belfast.
«Deres levetid skal være 120 år», leser vi i 1. Mosebok 6,3 om Guds grense for menneskets alder. Som kjent er det fortsatt få som passerer denne. Lewis fikk bare drøyt halvparten så mange år. Han var en uke fra å fylle 65 år da han døde 22. november 1963. Det var forøvrig samme dag som USAs president John F. Kennedy ble myrdet.
Men når vi skriver om Lewis her i dag, er det også en påminnelse om at betydningen av et liv kan fortsette lenge etter at det er over. C. S. Lewis hører helt klart hjemme blant de største kristne forfattere på 1900-tallet. Kanskje er han den aller største.
I alle fall var han en av dem som mestret et størst spekter av sjangre og nådde et bredest publikum. Alle er et barn av sin tid. Det var også Lewis. Men han holder seg forbløffende aktuell. Det skyldes nok ikke minst at han i stor grad skrev om tidløse temaer.
Til alle tider har mennesket spurt seg om hva som er sant, godt og vakkert. Mye av forfatterskapet til Lewis dreier seg nettopp om disse spørsmålene. Noe av det særegne med hans tilnærming er at han evnet å forene skarp logikk med sprelsk forestillingsevne. Han mente at sann fornuft forutsetter sunn fantasi.
Bøkene hans som er eksplisitt kristent trosforsvar – for eksempel «Se det i øynene» – er fortsatt er høyst lesverdige. Likevel er det grunn til å spørre om ikke barnebøkene om Narnia og «Space-trilogien» i science fiction-sjangeren gir minst like mye for troen og tanken i dag.
Lewis advarte tidlig om hva som skjer med et samfunn som oppgir tanken om at det finnes noe som objektivt sett er sant, godt og vakkert. Oppgjøret med moralsk subjektivisme som han fremsetter i «The Abolition of Man» fra 1943, er ikke mindre tankevekkende i dag. Vår tid er blitt identitetspolitikkens tidsalder.
Trenden i Vesten er at mennesker i stadig større grad forventes å identifisere seg med en interessegruppe som de selv fritt kan velge. Særlig tydelig blir dette innenfor spørsmål som har med kjønnsidentitet og seksualitet å gjøre.
Et annet tragikomisk eksempel kom i høst da nederlenderen Emile Ratelband (69) gikk til søksmål mot staten for å få bli 20 år yngre. Han mener alderen legger uakseptable begrensninger på livsutfoldelsen hans. Man kan le av dette.
Men tendensen til å la personlige og følelsesbaserte «sannheter» trumfe kjensgjerninger basert på objektive fakta, kan få absurde nok utslag som det er blitt høyst kontroversielt å problematisere. Her er et av mange områder der Lewis gir premisser som det fortsatt er verdt å lytte til.
Med sin store begavelse er Lewis blitt betraktet både som en nærmest fullkommen veileder og en farlig forfører. Vi mener det er betimelig å minne om at enhver kristen, også den som har fått en uvanlig rik utrustning, vil ha sine begrensninger. Intet menneske har løsningen på alt.
Som kristne må vi først og fremst lene oss på Bibelen og den kristne læretradisjonen som bygger på denne som forpliktende fundament. Men det utelukker ikke at vi lar oss berike og utfordre av dem som kan gi oss næring for livet som troende.
120 år etter sin fødsel hører C. S. Lewis definitivt fortsatt hjemme i dette selskapet. Selv så han ikke slik på det. På slutten av livet anslo han at innen fem år etter at han var død ville ingen lenger lese noe han hadde skrevet. Der tok han skammelig feil. Og godt er det.