– En nærværsteologi nærmest på autopilot

Geir Otto Holmås har bakgrunn fra Menighetsfakultetet og har vært en del av ledelsen i den karismatiske fornyelsesbevegelsen Oase. Ikke minst har bakgrunnen fra Oase åpnet øynene hans for en voksende, global strømning innen karismatikken som går under betegnelsen «New Apostolic Reformation» (Ny apostolisk reformasjon).

Denne strømningen har ifølge Holmås fått bred innflytelse internasjonalt, men influerer også i større eller mindre grad karismatiske miljøer her til lands. Med boka «Ved en korsvei» ønsker Holmås å få norske kristne til å tenke.

Autopilot

– Å søke Guds nærvær er helt avgjørende for all levende kristendom. Men i denne strømningen handler det aller meste om å oppleve det manifesterte herlighetsnærværet, få profetisk åpenbaring, endre den åndelige atmosfæren, nå nye nivåer av åpenbaring og kraft. Det er en nærværsteologi som mer eller mindre har begynt å gå på autopilot, sier Holmås, som i dag er praksisleder og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen og driver som frilanser innen retreat, veiledning og formidling.

Noe skurret

Han har hatt mye kontakt med karismatikk, og er altså selv karismatiker. Det som trigget ham til å skrive boka var personer og bevegelser han støtte på i Oase, men også i andre karismatiske sammenhenger.

– Jeg hørte forkynnelse og opplevde ting som skurret, uten å kunne helt sette fingeren på hva det var for noe. Forvirringen og uroen ble starten på en oppdagelsesreise. Det førte meg til fenomenet NAR, som på det tidspunktet var helt ukjent for meg.

Her møtte han en visjon for kirken og et syn på kirkens rolle i endetiden som satte ham på sporet av hva han egentlig hadde reagert på. Holmås begynte å undersøke hva som ble sagt og skrevet fra profilerte personer innen denne strømningen.

Barn og badevann

I boka, som er på vei til butikkene, ønsker Holmås å si noe om forskjellen på sunn og usunn karismatikk. Han beskriver flere utfordringer ved trendene i NAR, som han altså mener vi må bli mye mer oppmerksomme på.

– Hva reagerer du mest på?

– Det er kanskje den ekstremt ensidige vektleggingen av Guds manifesterte nærvær og forventningen en hele tiden «hyper» opp om at kultur, samfunn og nasjoner vil bli radikalt forvandlet av Guds kraft hvis bare menigheten blir en lidenskapelig gudsrikehær full av overnaturlig kraft. Samtidig blir budskapet om Jesu død for våre synder ikke mer enn en kulisse, et referansepunkt. Det er liksom inngangsbilletten til Guds rike, men er vi først innenfor handler det meste om at vi skal bringe himmelen til jorden og ta ut de rettighetene og den autoriteten vi har i kraft av det Jesus har gjort. Men selve kraften i evangeliet ligger jo nettopp i budskapet om synd og nåde, om korset og oppstandelsen. I mye av det som forkynnes så skusles dette bort. En har også begynt å spille evangeliet om Guds rike ut mot evangeliet om frelsen.

– Det kan høres ut som to sider av samme sak?

– Det er nokså snedig, men jeg opplever at det er en helt ny troens logikk som sniker seg inn. Det skumle er at den legger seg som en struktur oppå det velkjente og bruker mye av de samme ordene. Men med en tvist. Og dermed fylles ordene egentlig med et annet innhold. En fornekter ikke det tradisjonelle evangeliet uttrykkelig, men alle prioriteringer tyder på at det er noe annet som er viktigere nå.

Ikke bibelsk

I mange NAR-miljøer forkynnes det ifølge Holmås at menigheten under ledelse av apostler og profeter skal bli en fullkommen manifestasjon av Jesus og oppfylle misjonsbefalingen ved å forandre samfunnet med gudsrikekreftene. Han mener det kan føre til en mentalitet der kristne nærmest kan administrere åndsvirkeligheten med disse gudsrikekreftene.

– Grensen mellom Gud og mennesker blir ofte nokså utydelig. Det er en teologisk logikk som legger veldig mye ansvar på mennesket, og der Gud egentlig blir ganske liten.

– Men vi ser jo mange eksempler på at kristne endrer samfunnet, og mange kristne vil også si at Gud gjør mirakler fortsatt?

– Så absolutt. Jeg mener selv at det at det skjer så lite tegn og under i den vestlige kirken, er et symptom på at vi lider av åndelig mangelsykdom. Men i NAR kretser alt omkring at endetidsvekkelsen skal komme ved at menigheten blir utrustet med større kraft og åpenbaring så samfunnet kan bli forvandlet av Gudsnærværet. Guds herlighet skal dekke jorden som vann, sies det ofte. Men er dette et bibelsk bilde av endetiden? Jeg mener selvfølgelig at kristne er kalt til å engasjere seg i politikk og samfunnsliv for å gjøre verden til et bedre sted å være. Men Guds rike kommer ikke ved at vi blir åndelige entreprenører som trekker himmelen ned gjennom vår lidenskap for Gud, sier Holmås.

Nær i lidelse

Kritikken mot den «ekstreme nærværsteologien» betyr ikke at han ikke selv erfarer at Gud er nær.

– Jeg ser hele tiden eksempler på hvordan Gud griper inn, på hans underfulle godhet og ledelse. Men det skjer ofte sterkest midt i smerte og kamp. Jeg har lært meg å være bevisst på Guds nærvær gjennom alt det jeg møter. Jeg tror det er det vi er kalt til. Hvis det er sant det NT sier om at Kristus bor i meg, er Gud nær meg i alt som skjer.

Han tar til orde for «et korsformet liv»:

– Det er et liv der man tar korset opp og følger Jesus i lydighet, og gjennom det viser Gud sin kraft. Paulus snakker om at kraften fullendes i svakhet. Jeg opplever at denne bevegelsen er veldig lite opptatt av dette som har med svakhet og lidelse som selve stedet der Guds kraft manifesterer seg. Det handler i stedet nesten bare om at vi skal bli sterke, få herredømme, bruke den autoriteten vi har fått.

Okkult

Holmås mener at det «flyter en del ting» i det karismatiske miljøet internasjonalt som har krefter i seg av en sånn karakter at det er grunn til å advare mot. En forholder seg til åndsvirkeligheten slik at en beveger seg over grensen til magi og det okkulte, mener han. Han viser til eksempler på at kristne har lagt seg på graven til fortidens troshelter for å få del i den samme salvelsen som dem.

– Kan en bli for bekymret?

– En skal ikke bli paranoid. Men jeg tror vi trenger å få øynene opp for at vi kanskje har vært for naive og behøver å øve opp en større åndelig dømmekraft. Når vi møter ting fra forkynnere og visjonære kristne ledere hvor vi egentlig kjenner det skurre, må vi ta uroen vår på alvor. Ikke gi etter for manipulasjon og press hvis vi egentlig kjenner at tingene ikke stemmer.

– Du tar også opp problemer knyttet til såkalt åndelig krigføring?

– Vi står i åndskamp og har en kamp mot makter og myndigheter i himmelrommet. Spørsmålet er bare hvordan vi er kalt til å kjempe åndskampen. I noen av disse miljøene søker man å identifisere åndelige festningsverk med hierarkier som ligger over byer og går i direkte konfrontasjon. Det er fullstendig ubibelsk og direkte farlig. Vi er ikke kalt til det. Fokuserer vi på mørket, trekkes vi inn i det. Det viktigste i åndskampen er å underlegge seg Jesu herredømme. Det å ta på seg Guds fulle rustning handler først og fremst om å ikle seg Kristus og de gjerningene som hører til det å følge ham. Det er i lyset fra Kristus at vi kan se.

– Hvilken endring håper du på innen karismatikken?

– Jeg håper at det også blant karismatiske ledere skapes en ny bevisstgjøring og vilje til omvendelse. At en våger å erkjenne at en kanskje har gitt seg til en type teologi og praksis som ikke ærer Gud og binder mennesker i stedet for å sette fri. Jeg er overbevist om at vi trenger å vende tilbake til det sentrale og til Bibelen. For å avsløre det som er usunt og usant trenger vi å bli forankret i sannheten, i Guds ord. Det er den viktigste nøkkelen til større åndelig dømmekraft, og jeg brenner for at nye generasjoner skal holde sammen grundig kjennskap til Bibelen - og den Kristus som møter oss der - med dyp åndelig erfaring av at han lever.

Les om NAR på Lausanne-bevegelsens nettsider