En sang for prøvete kristne

Denne ukens salme handler om Guds trofasthet. «Løftene kan ikke svikte» ble skrevet av den svenske pinsepioneren Lewi Pethrus og ble først oversatt til norsk av den norske pinsepioneren Thomas Ball Barratt.

Den var fra begynnelsen en pinsevennsang, men her til lands ble den raskt et felleseie også for andre frikirkelige retninger, for lavkirkelige lutheranere og til sist også Den norske kirke.

Den finnes i litt ulike versjoner i de fleste norske sang- og salmebøker. I Norsk Salmebok (NoS) fra 2013, står den på nummer 321, med fem vers og kor.

Som barn husker jeg at jeg syntes sangen nesten var litt skremmende med sitt apokalyptiske kor om verdens undergang, men budskapet er at Gud er med uansett hva vi går gjennom:

Himmel og jord kan brenne, høyder og berg forsvinne, men den som tror, skal finne: Løftene rokkes ei!

Opprinnelig hadde sangen bare to vers. Disse ble skrevet i 1913 da Lewis kone Lydia ble svært syk mens hun ventet parets første barn. Hun var døden nær, men overlevde hendelsen. Verre gikk det med barnet som døde. Dette satte dype spor i sinnet til Pethrus, som i sorgen og troskampen skrev om Guds løfter:

Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast! Jesus hvert ord har beseglet dengang hans hjerte brast.

Gjør du som Abraham gjorde, sku imot himlen opp! Da mens du stjernene teller, vokser din tro, ditt håp.

De fire siste versene i sangen ble skrevet et par år senere, i en periode der Pethrus på den ene siden måtte hanskes med økende kritikk mot karismatikken han sto for, og mer «svermeriske utglidninger» på den andre.

Allerede i 1902 fikk Pethrus en åndelig opplevelse som han i etterkant forsto som Åndens dåp. Dette skjedde etter et møte med noen «frie venner» i Norge.

Som ung baptistpastor i Sverige gjorde han deretter flere åndelige erfaringer som man senere skulle forbinde med pinsevekkelsen. I 1910 ble han kalt til pastor i baptistmenigheten Filadelfia i Stockholm. Den karismatiske utviklingen i menigheten, samt at Pethrus åpnet for å gi nattverd til ikke-medlemmer, skapte brudulje i baptistsamfunnet, og i 1913 ble Filadelfiamenigheten eksludert.

Filadelfia ble etter hvert den første – og største – pinsemenigheten i Sverige. Frem mot 1915 vokste menigheten sterkt og mediene begynte å interessere seg for hva som skjedde på møtene – der tungetale, bønn for syke, «sang i ånden» og profetisk tale var vanlig.

Sterk kritikk og motstand gjorde at mange som Pethrus hadde regnet som nære venner og støttespillere nå vendte han ryggen. Det var i denne situasjonen de følgende versene ble skrevet:

Tro, når det mørkner på ferden: Solen ei sloknet har! Kun noen timer – og siden, stråler en morgen klar!

Tro, selv når verden forfølger — Med deg i ovnen går, En lik en gudesønn herlig, Prøven du trygt består.

Tro, selv om vennene svikter, tro, når kun én står med: Jesus, din venn vil deg følge, daglig med all sin fred!

Lewi Pethrus sin troskamp, forhold til andre kristne ledere og bakgrunnen for og bruken av sangen «Løftene kan ikke svikte», er utførlig beskrevet i Per Olov Enquists historiske roman «Lewis reise» fra 2001. Romanen gir et respektfullt overblikk over fremveksten av pinsevekkelsen på 1900-tallet og kan anbefales for alle som vil lese om disse hendelsene i en annen sjanger enn historiebøkene.

Sangen om løftene

Verset med referanse til ildovnen i Daniels bok er ikke tatt med i Norsk Salmebok og en del andre norske sangbøker. Det er usikkert hva grunnen til dette er, men i en kronikk i Dagen for et par år siden antydet forfatter Nils-Petter Enstad at kanskje bildebruken blir for spesiell for andre enn de spesielt innvidde.

Sangen avsluttes med et vers som viser til at Guds løfter også gjelder inn i evigheten:

Tro under alt som deg møter, snart du jo hjemme er! Da skal du evig få skue Ham som du trodde her.