Er nåtidens viktigste kvinnekamp glemt?

Jenter i Norge skal ikke utsettes for negativ sosial kontroll fordi de lever livet sitt etter egne ønsker. I Norge er frihetsberøvelse og trusler forbudt, og ­familiemedlemmer som står bak slike forbrytelser må straffes hardt.

62 barn ble i fjor etterlatt i utlandet mot sin vilje. Dette er barn som utsettes for sterk sosial kontroll, trusler, vold og tvangsekteskap – og flertallet av disse barna er jenter.

Det viser at kampen mot sosial kontroll er vår tids viktigste kvinnekamp. Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer med våre unge jenter, hverken innenfor eller utenfor landets grenser.

Denne uken markeres kvinnedagen - en dag som er ment for å kjempe for kvinner og jenters rettigheter i dette landet. Av over 70 paroler i 8. mars-toget i Bergen er det imidlertid kun én parole som direkte tar for seg problematikken rundt negativ sosial kontroll og æreskultur mot jenter i Norge. Vår tids viktigste kvinnekamp er altså så godt som glemt på selveste kvinnedagen.

For Fremskrittspartiet, og for meg personlig, er det ingen tvil om at jenters rett til å bestemme over eget liv er nåtidens viktigste kvinnekamp. Jenter i Norge skal få elske akkurat den man vil, si akkurat det man vil og stå fritt til å gjøre det man vil, uten å måtte leve i frykt for sanksjoner egen familie eller miljø. Det burde være en selvfølge, dessverre er det ikke slik for alle norske jenter i dag.

Fremskrittspartiet er klar på at denne såkalte æreskulturen ikke bare er en ukultur, men også en form for integreringssabotasje. Jenter i Norge skal ikke utsettes for negativ sosial kontroll fordi de lever livet sitt etter egne ønsker.

I Norge er frihetsberøvelse og trusler forbudt, og familiemedlemmer som står bak slike forbrytelser må straffes hardt. Samtidig jobber vi i regjering for å unngå at barn blir forlatt i utlandet, og ser nå på muligheten for å ta passet fra barn som står i fare for å bli sendt ut av landet. Det handler om å ta jenters trygghet på alvor.

Kampen mot sosialkontroll vinnes imidlertid ikke gjennom politiske vedtak alene. Innvandrermiljøene kan ikke sitte passivt og se på at denne typen handlinger skjer mot jenter i deres miljø. Det er derfor på tide at også innvandrermiljøene tar et oppgjør med denne ukulturen.

Jeg forventer at disse miljøene tar tydelig avstand fra denne typen handlinger, og forhindrer at barn i deres miljø blir utsatt for slike handlinger.

Det er et minimum av hva vi kan forvente, både av imamer, religiøse ledere og miljøet for øvrig. Ikke minst gjelder dette også foreldre og barnas egen familie.