Erstads hudløse selvangivelse mellom to permer

Emil André Erstads nye bok starter med et pang. Eller i hvert fall med det forfatteren frykter skal bli det.

Den hardt pressede 19-årige KrFU-politikeren Erstad befinner seg på et bortgjemt område i utkanten av Oslo Sentralstasjon sammen med to journalister som skal intervjue ham og ta bilder.

Eller skal de egentlig det? Og er de i det hele tatt journalister? Kan de i virkeligheten være ute i et helt annet ærend? Etter å skade eller drepe ham? Er det kanskje derfor de har insistert på å ta ham med bort hit der ingen utenforstående verken kan høre eller se det som skal skje?

Emil André Erstads brudd med KrF, kona og kristendom

Når den ene av de to angivelige pressefolkene bøyer seg for å ta frem noe fra bagen sin, knekker Erstad sammen i tårer og dødsangst. Han er livredd for at det er et skytevåpen og ikke et kamera som skal kommer til syne.

Det er dette mørke øyeblikket i Emil André Erstads liv som er det dramatiske anslaget i boken «Mørkemann». Drapstruslene som han fikk etter en Twitter-melding i 2012 om sin negative holdning til abort for voldtatte kvinner, har tydeligvis satt sterke spor. Og han bruker hendelsen som utgangspunkt for beretningen om sine hittil 30 år på denne jorden.

Emil André Erstads bok er en slags hudløs selvangivelse mellom to permer. En moralsk egenevaluering i nynorsk språkdrakt utgitt på Det norske samlaget. Det er en fortelling om enorme pendelsvingninger både personlig, politisk og religiøst.

Erstad vokser opp i en familie som ikke var utpreget kristelig aktiv. Men han beskriver et lokalmiljø på Radøy i Vestland der bedehuset er et naturlig samlingssted uansett. Det er i hvert fall til det miljøet mor Erstad sender guttungen sin på barnegospel, fritidsaktiviteter og kristne leirer.

Når Erstad i dag reflekterer rundt denne barne- og ungdomsperioden fremstiller han det som at det var der «radikaliseringen» begynte. Det var slik ferden mot å bli det han i dag karakteriserer som en konservativ kristen mørkemann startet.

Og radikale var de, de tankene som etter hvert fikk feste hos unge Erstad. Jeg trodde på forhånd at jeg hadde oversikt over det meste av holdninger som kan eksistere rundt om i Kristen-Norge. Men noe av det Emil André Erstad beskriver i «Mørkemann» er faktisk første gang jeg er borti.

Jeg har aldri tidligere hørt om noen kristne i vår egen samtid som på fullt alvor har forsvart heksebrenningene på 1600-tallet, men det påstår altså Emil André Erstad at han har gjort.

Etter hvert som jeg leser boken, slås jeg av en stadig sterkere mistanke om at teksten hans kanskje sier mer om ham selv enn den gjør om det miljøet han var en del. Og et stykke ut i «Mørkemann» innrømmer Erstad selv også faktisk det.

«Dei fleste konservative kristne er jo ikkje slik eg var, sjølv om dei gjerne er brennande og overtydde», skriver Erstad.

Det tjener Emil André Erstad til ære at han faktisk er stor nok til å innrømme akkurat det. Så åpen er han at han til og med siterer den ramsalte personlighetsvurderingen som en av hans beste kamerater, som var med ham gjennom barne- og ungdomstidemn, gir ham:

«Du har alltid vore lettpåverkeleg, veldig all-in, ein som alltid lever i noet, som er lite gjennomtenkt – på både godt og vondt. Du er som ei veldig intens døgnfluge, heilt til du blir lei, og då blir du veldig lei».

Erstad flytter til Oslo for å satse på politikken og det er der han ganske raskt blir lei av å være en konservativ kristen. Han får nytt miljø, nye venner og ny menighet og har ikke bodd i hovedstaden mange årene før pendelen veiver helt over til den andre siden.

Fra å være ungdomspartiets ultrakonservative alibi går han til å være den mest liberale KrFU-lederen noensinne. På det ene området etter det andre velger han stikk motsatt syn av det han hadde før.

I sitt nådeløse oppgjør med sitt tidligere jeg velger han også til slutt bort både politikken og kona. Men har han også forkastet hele kristentroen? Det spørsmålet lar han henge litt i luften.

«Mørkemann» er på mange måter en fortelling om frafall, men den er slett ikke uten håp. Han skriver drivende godt gjennom hele boken, men etter min mening kommer den aller vakreste setningen helt til slutt.

I det siste avsnittet omtaler han en opplevelse inne i det gamle Pantheon-tempelet under et opphold i Roma helt nylig. Der har mennesker bedt til noe større enn seg selv i nesten 2000 år. Først var bygget tilegnet romernes hedenske guddommer, siden ble det omgjort til kirke.

Her inne føler Erstad på en måte historiens vingeslag og begynner å be, han også. Han skriver at han ikke helt vet hvem han ber til, «men eg klarar ikkje fri meg frå at det er han som hang på krossen i det landet romarane kalla Palestina for to tusen år sidan».