Et kampskrift fra en trassig transe

«Når du jobber i dette faget, må du bare bli aktivist!!»

Setningen dukker opp på side 312 i selvbiografien «Mitt liv som hun og han og hen» av Esben Esther Pirelli Benestad. Og den fremsettes, over en kaffekopp, av en nederlandsk forsker.

Benestad avviser ikke ordene, men gjør de tvert imot til sine. For 75-åringen er ikke i tvil om at innsatsen som lege og sexolog har reddet mange liv.

«Vi må kjempe for livet. Gjør vi ikke det, vet vi av dystre statistikker at mange vil dø, og mange andre vil leve i depresjon, rus, angst, selvskading og håpløshet».

Fascinert av kvinneklær

«Mitt liv som hun og han og hen» starter tradisjonelt med barndomsminner fra oppveksten i en gigantisk villa i sentrum av Grimstad. Her var faren allmennlege og Benestad ble i stor grad passet på av «daddaen Gusta».

Allerede fire-fem år gammel kjente den lille gutten «glimt av en slags misunnelse overfor jenter og hvordan de kunne kle seg, hvordan de kunne la håret gro og pynte seg med sløyfer».

Og ti år gammel kledde han seg – for første gang – i morens sommertøy. «Det var helt uimotståelig», konstaterer Benestad.

Denne trangen slipper aldri taket. Og vi forstår ubehaget ved å skjule denne siden ved seg selv.

Avslørt av ektefellen

Benestad gifter seg tidlig – med sykepleieren Liv – og får to barn under legestudiet. En dag blir han avslørt av ektefellen. Da lover Benestad å slutte med å bruke kvinneklær.

«Jeg holdt løftet mitt i mer enn et år, men forsto til sist at disse kreftene i meg ikke ville la seg slette ut, verken av skam eller trusler.Til det stakk det altfor dypt i meg».

Over ti år senere blir det skilsmisse etter at Benestad faller hodestups for kollegaen Elsa Almås som allerede da er en profilert sexolog.

Pirelli Benestad gir en varm og inderlig beskrivelse av forholdet til ektefellen. De er enige om det meste – skriver artikler og bøker sammen – og starter også opp en sexologiutdannelse i regi av Universitet i Agder.

«Elsa og jeg bestemte tidlig at vi ville forandre verden, til det bedre. Det ble viktig for oss å friskmelde det uvanlige mennesket. Vi er ikke ferdige med det ennå».

Finner opp nye ord

For Benestad er det viktig å bekjempe sykeliggjøring av transpersoner. Et virkemiddel er å finne opp ord. Særlig fornøyd er sexologen med begrepet «transtalent». Det kan også anvendes på homofile og lesbiske, og også de med «Aspergers talent og ADHD-talent».

Intensjonen er utvilsomt god. Vi bør alle være opptatt av å bruke et språk som ikke oppleves nedvurderende av de som opplever en konflikt mellom opplevd kjønn og biologisk kjønn.

Samtidig tviler jeg på at at alt ordner seg for transpersoner bare omgivelsene er støttende.

Det understreker Benestad, kanskje ufrivillig, ved å fortelle om «spising av både østrogen og testosteronblokker» for enklere å kunne veksle mellom et kvinnelig uttrykk og et mannlig uttrykk. Medisineringen holder Benestad i første omgang hemmelig for ektefellen, noe han kaller for «et svik».

Men hvis det å være trans – eller for den saks skyld å ha Aspergers – bare er et talent, er det da rimelig at medisinsk behandling er nødvendig?

Ble rikstranse i 1994

I 1994 sto Esben Esther Pirelli Benestad frem med sin fortelling på TV 2 og ble, etter egne ord, «rikstranse». Det har vært uproblematisk – kanskje også fordi den omstridte legen er glad i oppmerksomhet.

Det gjelder ikke minst når Benestad fremstår som kvinne.

«Allerede da jeg var transdronning i Skandinavia, hadde jeg fått høre at jeg tok meg godt ut. Det samme skjedde etter hvert fra flere i det sexologiske miljøet og fra kunstnerhold, der de kalte meg et vandrende kunstverk», skriver Benestad ubeskjedent.

Å være i offentligheten var dessuten greit fordi media var «i det store og hele på vår side», konstaterer legen.

Det har han nok rett i selv om VG særlig de siste årene har skrevet flere kritiske artikler. En handlet om at Benestad i 2011 «fikk opprykk til den høyeste graden en akademiker kan oppnå ved et norsk universitet – på tross av begrenset bidrag til vitenskapelig forskning».

Klare meninger

Men boka handler om mye mer enn livet til Benestad. Vi møter også en engasjert og omstridt fagperson.

«Det uvanlige mennesket trenger ikke diagnoser, men anerkjennelse. Det er endeløst sårt ikke å bli trodd eller tatt på alvor når det gjelder noe så grunnleggende som egen opplevelse av kjønn», skriver Benestad.

Et annet sted sier 75-åringen det slik:

«Kjønnsidentitet har ikke med kjønnsorgan og forplantning å gjøre, selv om det oftest sammenfaller».

Men stemmer det? Normalt vil jo biologiske realiteter, som menns produksjon av testosteron, påvirke opplevelsen av eget kjønn.

Mot slutten av boken kommer Benestad også med sterk kritikk av Helsetilsynet og den avdelingen på Rikshospitalet som behandler transpersoner. Legen skriver at avdelingen «verken var eller er transpositiv» og forklarer det slik: «Der tror jeg ikke de sier: ´Så fint at akkurat du er akkurat slik som du er!´»

Mye om gudstro

Underveis i «Mitt liv som hun og han og hen» skriver Benestad overraskende mye om gudstro. Tre av morgenandaktene Benestad bidro med for få år siden på NRK gjengis.

Ikke overraskende er den profilerte transpersonen kritisk til tradisjonell kristendom:

«Det var noe inneklemt, ekkelt og slibrig med deler av sørlandskristendommen».

Her og der dukker det også opp småspark mot «den mer fundamentalistiske kristenheten» og «kristendfundamentalistene».

Vi forstår også at Benestad tror at ulike religioner gir et glimt av den samme Gud. Et kapittel er kalt «Åndelighetens kraft» og handler om religiøs opplevelse i India.

Men Benestad prøver også å hente støtte for sitt syn på kjønn i Bibelen.

«For meg er fortellingen om det første mennesket, Adam, en fortelling om det vakre, det androgyne, det alt menneskelig omfattende, som er både kvinne, mann og ingen av delene, i Guds bilde».

En slik fortolkning av skapelsesberetningen i 1. Mosebok – der vi tross alt møter ordene «som mann og kvinne skapte han dem» – må sies å være temmelig aktivistisk.

Men så er det da en aktivist av den skråsikre typen som har nå utgir en selvbiografi.