Evangelistens ord til oss alle

Billy Grahams begravelse står som et vitnesbyrd om hvordan evangelisttjenesten kan prege historien. Sønnen Franklin Graham oppsummerte i sin preken noen av farens mest sentrale trosstandpunkter, og gjorde dem også til sine egne.

Vitnesbyrdet om Jesu forsoningsdød på korset, Jesu frelsergjerning og håpet om evig liv i stedet for evig fortapelse stod sentralt. Akkurat slik det skal i evangelistens tale. Billy Graham lot seg ikke «drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære», som apostelen Paulus skriver det i Efeserbrevets fjerde kapittel. I stedet holdt han seg til det sentrale.

Dermed ble både den sittende og de foregående amerikanske presidentene utfordret på sitt eget forhold til Jesus Kristus, sammen med over 2.000 andre som var til stede, og mange tusen som fulgte sendingen via tv-overføring.

I amerikansk kristenhet er nok ikke dette fullt så følsomt som det er i Norge. Nylig var jeg til stede i to begravelser hvor tidligere Normisjons-general Rolf Kjøde talte. Begge de to avdøde, Geir Magnus Nyborg og Kjødes egen far Gunnar, var markante kristne personligheter.

Slik sett lå forholdene godt til rette for klar kristen forkynnelse også i begravelsen. Vi kan trygt legge til grunn at det var i tråd med avdødes ønske. Likevel gjorde det et visst inntrykk da Kjøde i begge begravelsene, etter å ha forkynt evangeliet om Jesus Kristus, henholdsvis tre og fire ganger spurte de tilstedeværende: «Kjenner du ham?»

Det må vel være evangelistens hovedspørsmål, det der. Om den enkelte av oss har fått tre inn i barnekåret hos Gud, om vi har tatt imot Jesus Kristus som vår frelser. Om vi har fått sette vår lit til at Jesu frelsergjerning på korset er nok til å vinne fred med Gud. Om vi har fått bli kjent med Jesus.

Så mye kristen forkynnelse og kristen profilering i dag synes å bære preg av forlegenhet. Det kan synes viktigere å distansere seg fra fortidens avsporinger enn å fremme et tydelig evangelisk vitnesbyrd. Og det kan virke som det er viktigere å ikke fremstå anstøtelig enn å forkynne evangeliets anstøt tydelig og hjertelig. Under slike kår er det ikke lett å være evangelist.

Kanskje er det også under slike forhold at evangelisten selv blir utfordret til å være tro mot sitt budskap, og ikke legge til sine egne metoder eller meninger for å gi budskapet en ekstra spiss. Det må fortsatt være selve evangeliet som er det bærende i evangelistens tjeneste. Så enkelt, så komplisert, så klart og så uforståelig som det er. Hvis selv ikke evangelistene mener evangeliet er nok, da står det virkelig dårlig til.

Men hvordan er det så med oss andre? Hvordan er det med kirkens ledere? Hvor ofte hører vi vitnesbyrdet om frelseren Jesus Kristus? I en flerreligiøs kultur kan vi godt trekke paralleller til apostelen Paulus’ kommentar om at «jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom». Vi kan lett bli forlegne på evangeliets vegne. Vi kan bli fanget i de endeløse nyansenes felle og ende opp med en evangelisk fortelling som er så tannløs at den blir fundamentalt uinteressant.

Det siste vi trenger er en kirke som blir så imøtekommende at den mister sin provokative kraft. En kirke som mangler evnen til å vekke anstøt. En kirke med sømløse overganger til samfunnet rundt. Knapt noe kan være mer kvelende for kirkens liv enn å ta bort evangeliets brodd.

Evangelistens tjeneste vil til enhver tid være omstridt. Fordi evangelistens ord utfordrer oss alle. Fordi vi alle har krefter i oss som drar oss bort fra Gud. Krefter som får oss til å stille det eldgamle spørsmålet: «Har Gud virkelig sagt?»

Men nettopp i en kultur hvor flukten fra dogmatikken er et viktig kjennetegn, trenger vi evangelistens vedvarende påminnelse om korset, om evangeliet, om nåde for synder og evig liv. Dét er kanskje det aller viktigste vi kan ta med oss fra Billy Grahams enestående tjeneste.