Fars og mors historie – fra tidligere predikant og bibelskolelærer

Forfatteren Preben Colstrup vil være kjent for mange av Dagens lesere som predikant og bibelskolelærer i Indremisjonsselskapet (nå: Normisjon) og som kommunikasjonsdirektør i NSB (nå: Vy, red. anm.).

Han ble født i Larvik i 1947 og vokste opp uten noen gang å få møte sin kjødelige far, som døde under dramatiske omstendigheter før vesle Preben var født. Denne boka forteller primært livshistorien til forfatterens far, men hans mor kommer også med i bildet etter hvert.

Etterlatte papirer

Det er en oppveksthistorie fra 1920- og 30-tallet med fokus på levekår og samfunnsforhold i datidens Vestfold, og med andre verdenskrig som hovedkulisse for den siste halvdelen av boka. Jeg fant boka meget interessant, godt og lettlest skrevet, og med mange fine skildringer fra folkelivet og det religiøse liv. Den bygger i stor grad på etterlatte papirer fra forfatterens foreldre og andre slektninger, samt intervjuer med folk som kjente dem.

Forfatterens far, som også het Preben og er bokas hovedperson, ble født inn i en solid familie i Larvik-distriktet, som var tilknyttet bedehusbevegelsen og Den norske kirkes mer lavkirkelige segment, og som hadde jevnlige besøk i hjemmet av prester og predikanter fra indre- og ytremisjonsorganisasjonene.

Kristent engasjement

Vi hører også om advokater og skippere i nær slekt, og Prebens foreldre anskaffet seg nokså tidlig et større hus med hage i Larvik, der gutten vokste opp. Det sterke kristne engasjementet finner vi mest hos Prebens mor, mens hans far var noe mer vaklende og vekslende på dette punktet.

Boka er ganske kronologisk lagt opp og gjengir flere artige episoder fra Prebens oppvekst. Blant annet får vi høre fra konfirmasjonsundervisningen og selve konfirmasjonsdagen.

Presten hadde blant annet snakket om settepoteter, som kan være av ulike slag, til og med halve, men som likevel produserer hele poteter når høsten kommer. Han brukte dette for å illustrere oppstandelsen, og forfatteren lar det være tittel og gjennomgangstone i boka.

Hvalfangst

Preben hadde mange søsken, både brødre og søstre. Selv var han nokså midt i flokken. En bror døde av giktfeber i 1923, bare ni måneder gammel. En annen døde i ei trafikkulykke da han hadde fått sertifikat.

Familien hadde tidlig bil og drev med drosjekjøring. Men først og fremst var det hvalfangsten som ga arbeid og utkomme til mannfolka og noen av kvinnene, slik det var i Vestfold på 1920- og 30-tallet.

Både far Jens og en eldre bror hadde erfaring fra hvalfangst da Preben fikk seg hyre året etter konfirmasjonen. Ferden gikk til Sørishavet, og det gikk et halvt ås tid før de satte beina på norsk jord igjen. Slik var det for Preben gjennom andre halvdel av 1930-tallet, og for de som var igjen hjemme kunne det være mye uro og venting.

Agnes fra Bømlo

Da andre verdenskrig kom i 1940, ble hvalfangstflåten innlemmet i Nortraship, og verken Preben eller far Jens kom hjem til Norge. Far havnet i USA, mens Preben ble værende i London og ulike steder i England gjennom krigen.

I denne tida var det Preben møtte Agnes, ei ung jente fra Bømlo, som han forelsket seg i og ble forlovet med. Vi lærer henne og familien hennes å kjenne når vi er omtrent halvveis i boka.

For meg var det særlig interessant å lese om forholdene på Bømlo under krigen og om Englandsfarten derfra. Agnes reiste på kort varsel, uten å ta skikkelig farvel med familien, slik flere andre også gjorde.

Etter en dramatisk overfart nådde skøyta England. I London møtte hun Preben i Sjømannskirka, og boka gir oss fine skildringer av dette miljøet, som har betydd så mye for nordmenn i utlendighet.

Bryllup i august 1945

Preben ble knyttet til ledelsen av de norske troppene i England og var med på et par rekognoseringstokter over Norge mot slutten av krigen. Han var også med 8. mai 1945 da major Hilton kom til Oslo og Lillehammer for å undertegne kapitulasjonspakten med tyskerne. Det var stor jubel da både han, og etter hvert Jens kunne slå seg til ro sammen med sine i Larvik igjen.

Agnes hadde fått tuberkulose i England og måtte være ei tid på sanatorium, men i august kom også hun til Norge. Bryllupet sto 29. august 1945, og det var ekte øst- og vestnorsk forbrødring.

Så rammet tragedien 22. mai 1946, da Preben omkom i ei tragisk flyulykke på Snarøya. Da var en ny Preben i emning i mors liv. Men fars historie er slutt, og boka med det.

Glede og sorg

Boka er lettlest og svært god å lese. Jeg synes forfatteren har fått fram det folkelige og menneskelige sammen med det spesifikt kristne i menneskelivet.

Vi møter hovedpersonene i glede og sorg og får ta del i deres bekymringer og spørsmål. I tillegg til Preben er det særlig hans mor, Gudrun, som deler sine tanker med oss. Det er et fint grep som gjør at boka makter å skildre livet i dets ulike fasetter, både hos de som dro til Sørishavet og det store utland og de som ble igjen hjemme.