Fascinerende reise i Polen

Det gikk omtrent hundre år fra denne boken ble utgitt første gang, på tysk, til den kom på norsk. Kan sikkert være mange grunner til det. Men siden den tysk-jødiske legen og forfatteren (1878–1957) er så levende opptatt av det jødiske miljøet i det Polen han reiste gjennom, for hundre år siden, kan man kanskje tenke at norske forlag ikke var særlig interesserte i sånt.

Stemningen i Norge i mellomkrigsperioden var ikke akkurat spesielt positiv stemt overfor jøder og jødisk liv, for å si det forsiktig. Men selv om vi sannelig har mye antisemittisme å stri med i vårt samfunn også nå, er det en lykke at boken endelig har kommet på norsk. Den kom i bunden utgave i fjor, og ble raskt utsolgt. Fort etterpå kom den i pocketutgave. I seg selv oppmuntrende og gode signaler!

Opptatt av jødisk liv

Hva handler den om? Ja, si det. Det er en reiseskildring fra høsten 1924. Men en helt spesiell sådan. Forfatteren kommer med tog fra Tyskland, og drar fra by til by. Først til Warszawa, deretter Wilno (dagens Vilnius i Litauen), så Lublin, videre til Lwow, Krakow, Zakopane, Lodz. Ikke alle disse byene ligger innenfor Polens grenser i dag. Men den gangen gjorde de det.

Han er åpenbart opptatt av å se og erfare alt jødisk liv i Polen. Og fordi det den gangen var flere millioner jøder som bodde i Polen, var det det riktige landet å reise til! Det er bare så forferdelig å tenke på at millioner polske jøder ble drept i løpet av Holocaust, og svært mye av jødisk liv radert vekk. Elie Wiesel har skrevet om boken at den «bør leses av alle som er interessert i hva menneskeheten har mistet eller ofret i den mørkeste perioden av vår nedtegnede historie».

Så langt om det man kan kalle de ytre rammene for boken – og reisen. Forfatteren er en skarp iakttaker. Han må ha notert kolossalt mye. Og hukommelsen må ha vært i særklasse. For boken er spekket med detaljer, inntrykk og stemninger. Han er særlig interessert i alt jødisk. Men også en slik person som ser noe spennende på hvert eneste gatehjørne.

Han skildrer bygninger, arkitektur, farger, universiteter, synagoger, kirker, byggeplasser, oljeraffineri, skoger, markedsplasser, dyr, klesdrakter, interiør, maten han spiser, restauranter, bøker, biblioteker, togene han reiser med, medpassasjerer, menneskene han møter, hva de sier, hvordan de går, og hvordan de ser ut. Det er helt grenseløst og helt endeløst. Man kan på en måte bli matt av å lese sånt. Samtidig er det ytterst fascinerende. Slik som dette er det omtrent ingen bøker som blir skrevet og komponert!

Språk og nasjoner

Oppi alt dette er det også god plass til mange og mangfoldige refleksjoner. Såpass at man flere steder undres over om han egentlig har ett eller annet budskap han særlig vil ha fram. Han er veldig opptatt av språk, og i Polen støter han både på jiddisch, hebraisk, polsk, tysk, russisk, ukrainsk. Döblin er også spørrende til forholdet mellom folkegruppene og nasjonene. Han signaliserer en slags lengsel etter en eller annen form for overbygning som kan binde sammen, og ikke slik han opplever det, at folkegruppene og statene kjemper mot hverandre.

Det trosmessige og religiøse vier han stor oppmerksomhet. Særlig interessant er hans mange skildringer fra ymse synagoger han besøker. Ikke minst må nevnes markering av jom kippur i den jødiske bydelen i Warszawa. Men også de mange kirkene han går til, og der han setter seg ned og lytter og dveler. Den store Kristus-figuren i Krakow fascinerer ham helt til det innerste i sjelen. I etterordet får vi vite at forfatteren i siste del av livet ble en troende katolikk.

Rabbinere og karaitter

Han skriver også mye om diverse gamle rabbinere og jødiske lærefedre. Ikke minst gir han mye plass til den store Gaon som han fikk vite mye om da han var i Vilnius. Da denne anmelder var i Vilnius for få år siden, var sporene etter den store lærde Gaon fortsatt godt synlige!

Har man ellers besøkt noen eller alle av de byene han var i den gangen, er det fascinerende å lese beskrivelsene av hvordan de artet seg for hundre år siden. Selv om det er svært få jøder i Polen i dag, er det mange spor etter dem, for eksempel i Warszawa der rester fra den gamle gettoen finnes, og blir tatt vare på.

Helt nytt for meg var det han forteller om karaittene. De utgjorde en gammel og utskilt del av jødedommen, og var noe i opposisjon til tradisjonell talmud-jødedom. Men på den tiden var det et senter i Vilnius; og dette ville forfatteren besøke.

Boken inneholder også et fyldig etterord, der vi får vite mye både om forfatteren, hvorfor han reiste, hva andre bøker han skrev, og hvordan livet hans fortonte seg. Han kom seg vekk fra Tyskland, og reiste til California og USA den 2. mars 1933, bare fire dager etter Riksdagsbrannen og Hitlers statskupp.

I etterordet uttrykkes en smule forundring over at han (i årene etter 1945) ikke skrev noe om forferdelsene som foregikk både i Polen og Tyskland og mange europeiske land i perioden 1933–45. Vi får ikke gjort noe med det han ikke skrev. Men det han skrev, bør leses, konferer Elie Wiesel!