Filmen «Jesus Revolution» drar oss kristne ned fra pidestallen. Det er deilig

Hva har en gretten pastor, en rusa tenåring og langhåret gitarist uten sokker til felles?

De ble helt sentrale nøkkelpersoner i det som skulle bli en global ungdomsvekkelse.

I filmen «Jesus Revolution» blir seerne tatt med tilbake til det sørlige California på 1960 – og 70-tallet der USA står midt i en kulturkrig. Ikke bare er Amerika dypt involvert i den fysiske Vietnamkrigen, men landet er også preget av sterke motpoler i samfunnet.

Midt i en tenåringskultur preget av fri sex, narkotika, og et sterkt oppgjør med gammeldags autoritet, oppstår det en voldsom lengsel etter Jesus.

Sånt må det jo lages film av.

I «Jesus Revolution» møter vi den trauste pastoren Chuck Smith (Kelsey Grammer).

Han drømmer om flere kirkegjengere i den aldrende menigheten sin Calvary Church. Men når han ser hippiene på TV så ser han ikke først og fremst mennesker som Gud elsker.

Han ser rusede latsabber som skulle tatt seg en dusj og fått seg en jobb.

Og det er ikke overdrevet heller.

I den spede begynnelsen av Jesus-bevegelsen, når hippier kom tuslende barføtt inn i kirken med gitaren over ryggen og håret blafrende nedover skuldrene, så hører man historier om at lukten av sure føtter var så overveldende at mange valgte å stå på utsiden av kirkelokalet for å høre forkynnelsen gjennom vinduene.

Så skal det sies at noe av grunnen til at folk sto utenfor kirkene også var fordi det var så fullt inne i lokalet av alle menneskene som ville høre om Jesus.

Men du skjønner tegninga: Tenåringshippiene dusjet ikke.

Derfor er én av scenene i filmen ekstra sterke.

Pastor Smith kommer i kontakt med den karismatiske, Jesus-elskende hippien Lonnie Frisbee (Jonathan Roumie).

Frisbee er mannen som får pastor Smith til å innse at Jesus elsker hasjrøykende hippier like mye som sjettegenerasjons protestanter.

Frisbee forkynner evangeliet på en måte som når inn til de unge hippiene, og ryktet begynner å spre seg.

Når den tidligere så trauste pastoren velger å åpne kirken sin for hippiene, så møter han voldsom motstand fra flere av de eldre herrene i kirken.

Men pastoren blåser i det. Ved neste samling møter han opp med en balje med vann og en klut. Så kneler han ned foran de langhårede tenåringene og vasker føttene deres.

Pastoren betjener hippiene på samme måte som Mesteren selv gjorde. Og det gjør inntrykk.

Og at fotvasken hjelper på tåfis-lukta i kirkelokalet skader jo heller ikke.

I tillegg til pastor Smith og hippien Frisbee følger filmen også den unge Greg Laurie (Joel Courtney) som er på leit etter meningen med livet.

Han blir kjent med en søt pike ved navn Cathe (Anne Garce Barlow), og sammen finner de to veien fra konserter og røykfylte kjellerstuer til pastor Smiths menighet.

Filmen balanserer godt der den både vier god plass til enorme dåpsscener langs vannkanten og overfylte teltmøter, men samtidig viser heftig krangling, dyp ekteskapstrøbbel, uvennskap og teologisk uenighet.

Filmen kunne for eksempel droppet å ta med at Lonnie Frisbee etter hvert blir anklaget for stormannsgalskap av pastor Smith, og at Frisbee ender med å forlate det voksende menighetsfellesskapet han var med på å starte.

Men filmen tar det med likevel, for det skjedde.

Dette er ikke en historie hvor alt er fælt før de møter Jesus, og etterpå er alt bra. Heldigvis.

For hvis du er som meg, så blir du sjeldent inspirert av glansbildene.

Det eneste jeg savner i filmen er et glimt av Frisbees kamp med sin egen seksualitet. De som leser om hippie-predikanten oppdager raskt at han senere skilte seg fra kona, sto fram som homofil, og døde av AIDS i 1993 i en alder av 44 år.

Men det er klart, alt får man jo ikke plass til i én film.

Jeg synes likevel det er godt å se en autentisk fremstilling av ekte mennesker. Og ikke bare er det forfriskende deilig – det er direkte bibelsk.

Man trenger ikke bla langt i Den gode boka før man møter på mennesker som driter seg fullstendig ut, og som Gud likevel kan bruke.

Sånn sett har karakterene i «Jesus Revolution» usedvanlig mange likhetstrekk med samtlige av trosheltene. Jeg nevner David, Moses og Simon Peter, bare sånn i farta.

Det at kristne gjør store feil, bør ikke føre til kristenforakt.

Det bør i stedet være en stor trøst for oss alle. Toget har ikke gått selv om man har tråkket ordentlig i salaten både to og tre ganger.

«Jesus Revolution» gjør en ypperlig jobb med å portrettere ekte kristne.

Det som begynte som enkel lovsangskveld i en 60-tallsstue spredte seg til store arenaer over hele verden.

I 1971 var Jesus-bevegelsen forsiden av verdens mest kjente magasin, Time Magazine.

Populariteten kunne ikke lenger benektes.

Faktisk har flere av de store kirkebevegelsene som finnes i dag sitt opphav i Jesus-revolusjonen.

Vineyard-bevegelsen, Calvary Chapel-kirkene og Harvest-korstogene ble alle startet av den nevnte unggutten, hippien og pastoren.

Også Hillsong-bevegelsen og Bethel Church skal være blant kirkesamfunnene som ble startet av mennesker som ble frelst under Jesus-vekkelsen.

Filmen har rullet og gått i USA i flere måneder allerede. Men det er først i slutten av sommeren at den kommer på kino i Norge.

I USA har filmen har håvet inn over 50 millioner dollar og er på topp 10-listen til Netflix.

Det gjenstår å se om vi vil få amerikanske tilstander her til lands når filmen har kinopremiere 25. august.

Den britiske storavisen The Guardian slakter filmen og kaller den «happy clappy propaganda» og «åpenbart en film om kristne, av kristne og for kristne».

Den siste setningen kan jeg for så vidt være enig i, men som filmen lærer oss så er ikke kristne én homogen gruppe. Kristne kan ha slips eller slippers, være nydusjet eller ustelt.

Man må nesten lure på om filmanmelderen har slumret under filmen, for det skal godt gjøres å unngå å legge merke til at filmen nettopp beviser at hvem som helst kan bli en kristen.

Man ikke trenger å være oppvokst på første rad i kirken for å få et møte med Mesteren.

Og for øvrig mistenker jeg at Jesus gikk mye barføtt selv.