Første Mosebok presentert som noe av det ypperste i verdenslitteraturen

Den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson er trolig best kjent for norske lesere for romanene i Gilead-kvartetten. Hun har fått mange høythengende priser for sitt forfatterskap og nevnes ofte som en kandidat til Nobelprisen i litteratur. I en alder av 81 år har hun skrevet denne boka, der hun leser seg gjennom Første Mosebok og kommenterer handlingen fortløpende.

Hun er begeistret for det hun leser og anser Første Mosebok som noe av det ypperste verdenslitteraturen har å framvise. Hun skriver engasjert og engasjerende og river leseren med. Språket er rikt og allsidig og godt tilpasset temaet, men noen setninger blir lange og kronglete å forstå. Etter det jeg kan bedømme har den norske oversetteren, Preben Jordal, gjort en utmerket jobb. De siste 90 sidene av boka inneholder Bibelselskapets 2024-oversettelse av Første Mosebok.

Når ble Første Mosebok nedskrevet? Robinson forutsetter at det forelå en skriftlig og muntlig tradisjon fra ur- og oldtida som Moses og kretsen rundt ham nedtegnet og redigerte i en form tilnærmet lik vår utgave av Mosebøkene.

Israelittene hadde lagt bak seg over 400 år som slaver i Egypt, en periode vi hører svært lite om, bemerker Robinson, og under utferden i ørkenen konsoliderte de seg som en nasjon og fikk på plass et lovverk. Til grunn for dette lå historien om Abraham, Isak og Jakobs etterkommere, og under den igjen verdens skapelse og skapelsens Gud, som presenterte seg selv for de første menneskene gjennom skaperverket.

Robinson ser på Første Mosebok som et enhetlig skrift og polemiserer til en viss grad mot moderne forskere som ser den som fragmentert og usammenhengende. Hun finner et enhetlig prosjekt i boka, nemlig å presentere Gud som den ene, sanne Gud og menneskeheten som en enhet.

Hos babylonerne fantes det i oldtida nedskrevne skapelsesmyter i Gilgamesj-eposet og Enuma Elisj, der et pantheon av guder trer fram med intriger og vold. Robinson ser disse som meget forskjellige fra skapelseshistorien i Første Mosebok og betoner først og fremst ulikhetene dem imellom.

Den som leser Første Mosebok sammen med Robinson, kan ikke unngå å bli grepet av det storslagne i denne litteraturen. Vi møter mennesker med et unikt menneskeverd, skapt av Gud, i deres storhet og fornedrelse, uten at det negative sensureres bort.

Robinson er særlig opptatt av Kain og Josef: «Første Mosebok utspiller seg mellom to fortellinger om oppsiktsvekkende tilgivelse, at Herren tilgir Kain, og at Josef tilgir sine ti brødre.» Men først og fremst møter vi en veldig Gud som handler med menneskene slik han selv vil og møter dem med miskunn og nåde.

Robinson skildrer paktens Gud, som er trofast og opprettholder pakten med alt det skapte under alle omstendigheter. Han slipper ikke sitt folk når de bryter pakten, utgyter blod og handler på tvers av svært mye av det som senere skulle bli nedtegnet i Loven eller Torahen under Moses.

Robinson konkluderer slik: «Første Mosebok kan knapt sies å slutte. I boken blir visse ting slått fast – skaperverkets natur og den ånd det ble skapt i; menneskehetens natur; hvordan og i hvilken ånd Gud Skaperen inngår i en relasjon med sine menneskelige skapninger.

Hele Bibelens store litteratur, som folder seg ut over århundrer, skal videreføre det som introduseres i denne boken. Slik bæres Første Mosebok fremover, i loven, salmene, hos profetene, i seg selv et spektakulært lysglimt uten noe som skjer forut for det, men med et univers av konsekvenser.»