Glenn Gulli sto på scenen da OKS samlet tusener på 90-tallet. Men lovsangslederen klarte ikke tro på budskapet

– Da jeg fikk livet i trynet, klarte jeg ikke å koble det med teologien, sier Gulli.

Oslo Spektrum 1993.

Per Søetorp, Stephan Christiansen, Bjørn Aslaksen. Og Glenn Gulli.

Alle er de der – lovsangslederne fra OKS-miljøet på 1990-tallet, som skrev, arrangerte og fremførte lovsanger som har blitt stående som ikoniske sanger i det norske karismatiske miljøet.

Sanger som «Det strømmer glede», «Reis deg», «Store & Mektige» har vært spilt og sunget i menigheter over hele Norge de siste 30 årene.

Oslo Spektrum er fullsatt under OKS (Oslo Kristne Senter) sitt sommerstevne, Camp Meeting, med kristne fra hele landet.

De kommer for å suge til seg atmosfæren i lovsangen, høre spennende predikanter og være en del av en ny bevegelse.

Glenn Gulli er en av dem som står i fronten i lovsangen.

Han synger «Det strømmer glede» om igjen og om igjen. Han ser ut over salen, på flere tusen mennesker som smiler og løfter hendene i begeistring.

Men inni ham strømmer alt annet enn glede.

Predikantene forkynner om et liv i overflod både fysisk, mentalt og åndelig, og Gulli proklamerer seier gjennom de lange møtekveldene. Samtidig knaker ekteskapet i fortøyningene, og kontrastene fra spektrum og til Gullis eget liv blir større og større.

For første gang forteller den kjente artisten om hvorfor han valgte å forlate OKS.

Kick

Mens den tidligere lovsangslederen Per Søetorp forlot det karismatiske miljøet markert, har Gulli valgt en annen vei.

– Jeg har aldri hatt behov for å smelle med dørene, eller si høyt ifra. Litt etter litt trakk jeg meg ut, forteller Gulli.

Han kom til OKS etter å ha vokst opp i pinsemenigheten Salem Oslo.

– Det hadde blitt en del strid der, og OKS var noe veldig nytt og friskt og morsomt, med mye kul musikk. Ola Slåen ledet lovsangen, forteller Gulli.

Gulli forteller om et musikkmiljø som blomstret, og som det var gøy å være en del av.

– Jeg fikk et kick da jeg sto på scenen, med det trøkket, og med flere tusen i salen, forteller Gulli, som på denne tiden også hadde bandet «What about», sammen med blant andre Peter Haltorp og Svein Skulstad.

Flere CD-plater med OKS Singers ble produsert, med blant andre folk som Arnold Børud i kulissene.

Gulli gikk under navnet «skrikeren», med sine særegne, skyhøye toner.

Det er Gulli som synge-skriker «seier!» på innspillingen av sangen «Reis deg».

– Det var Arnold Børud og Per Søetorp som pushet meg langt opp. Jeg syntes det hørtes helt «ko-ko» ut, men de sa bare «jo da, du kommer enda høyere!», smiler Gulli.

Det hender at folk fremdeles roper «seier!» til Gulli når de ser ham.

Dårlig versjon av seg selv

Men mellom alt det gøye, høylytte, smilende og proklamerende – og ikke minst tidkrevende – begynner småbarnsfaren Gulli å bli ubekvem.

– Det ble mer og mer tydelig for meg at jeg hadde blitt en versjon av meg selv som jeg ikke likte. Og jeg så også rundt meg, at flere av de andre også ble dårligere versjoner av seg selv.

– På hvilken måte?

– Jeg ble streng og alvorlig. Skråsikker. Jeg ble en veldig hard versjon av meg selv, sier Gulli, som forteller at han ble endret av det som ble forkynt.

– Teologien gjorde meg sliten. Jeg kom alltid til kort, forteller Gulli.

Han utdyper:

– Jeg opplevde det som en teologi som lovet gull og grønne skoger. «Bare du ber, bare du går til Jesus, bare du tror så skal alt ordne seg. Helse, ekteskap, økonomi og relasjoner». En lovnad om fremgang på alle livets områder, bare du …

Gulli påpeker at han ikke skylder på noen andre for at han fikk det vanskelig.

– Jeg må ta ansvar for meg selv, for at jeg slukte alt rått. Samtidig var det et miljø hvor det å stille spørsmål var vanskelig.

Gulli kjente at han ikke hadde mye nåde for verken seg selv eller andre. Forkynnelsen som preget miljøet ga lite rom for feiltrinn.

Han nevner predikanter han lyttet til. Han lyttet, men klarte ikke koble det han hørte med det virkelige livet.

– De prekte om et liv helt uten begrensninger. Det ble veldig svart-hvitt. Nyansene var borte. Det ble et «skråsikkerhetens Mekka», sier Gulli.

Med noen unntak.

– Jeg husker han predikanten Ray McCauley. Han fikk jeg noe ut av. Han fortalte om alle de gangene han hadde mislyktes. Det gjorde noe med meg. Ellers var det mye sirkusartister, sier han i dag.

– Et eventyrbilde

Han begynner også å reagere på hvordan enkelte forkynnere behandler folk.

– Jeg husker en forbønnskø hvor en reiv av folk smykker, forteller han.

Gulli, som i denne tiden sitter i en vanskelig familiesituasjon, opplever forkynnelsen og miljøet som belastende.

– Teologien den gang tålte ikke møtet med sykdom, død og psykisk uhelse. Slik jeg ser det, så ble det tegnet et eventyrbilde, og så er livet annerledes, sier han.

Gulli forteller om venner som kjente på det samme.

– Et vennepar mistet sønnen sin i denne tiden, og det som ble forkynt var «Disneyland». De klarte ikke å forene forkynnelsen med denne opplevelsen, og meldte seg ut.

Mens Gulli blir mindre og mindre skråsikker, skriver han sanger.

– Jeg husker at jeg satt ved vuggen til min eldste datter og satte toner til Salme 23. Jeg har skrevet mange av låtene som jeg fremdeles spiller, under tiden i OKS, forteller han.

Litt etter litt trekker Gulli seg vekk fra OKS og lovsangen.

– Jeg ble også lei av lovsangen. Selve sjangeren. Lei av dette med å synge refrengene om igjen og om igjen. Det ble litt «snork» for meg, smiler han.

Carola-duett

Gulli får platekontrakt med Sony i perioden hvor han forlater OKS. Artisten blir mye spilt på norsk radio, og gir også ut en duett med Carola.

I 1999 gir Gulli ut albumet «Sanger fra bøkenes bok».

– Dette er låter jeg hadde skrevet gjennom flere år, også gjennom tiden i OKS. Jeg er veldig stolt av den skiva, og spiller fremdeles de sangene når jeg har konsert, forteller han.

Han forlot ikke OKS høylytt, og har i dag et nært forhold til mange av sine venner fra denne tiden.

– Vi kaller oss «Stammen». Vi møtes nå og da. Det er blant annet meg, KP Vangol, Morten Stokken og Karl Henrik Solvang.

Gulli er utdannet terapeut, og årene i det karismatiske miljøet har gitt ham mange erfaringer.

– Jeg har tenkt en del på karismatiske menigheter, hvor dette med psykisk uhelse kan komme i bakgrunnen bare personen har en gave, er flink til å tale eller synge. Dette blir ofte det viktige. Men hvordan er personen på hjemmebane?

Aldri savnet menighet

Etter at Gulli forlot OKS, fant han aldri noen ny menighet. Han har heller aldri savnet det.

– Nei, det har jeg ikke. Jeg er innom Den norske kirke av og til. Det er vel den jeg identifiserer meg mest med.

Han bor i dag i Oslo, og spiller i dag på mange ulike scener, både i kristne og ikke-kristne sammenhenger.

– Hvem er Jesus for deg i dag?

– Jeg byttet ut skråsikkerhet med tvil, nysgjerrighet og undring. Min skråsikkerhet gjorde meg bare rar og identitetsløs. Og som sagt, må jeg ta ansvar for det selv også. Troen min i dag er på mange måter privat. Samtidig vil jeg si at gjennom troen på Jesus, har jeg funnet fred med Gud. Sånn er det for meg.