Grundig om jøder i Norge

Døving er forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Hennes felt spenner fra migrasjons- og minoritetsstudier til holdningskomplekser i majoritetsbefolkningen, der både antisemittisme, islamofobi og rasisme har stått sentralt.

Boken er kommet i stand i forbindelse med et forskningsprosjekt om jødisk identitet og jødisk liv i Norge i det 21. århundret, fra 2018 av. De sju ved siden av Døving er Vibeke Kieding Banik, Marie Eberson Degnæs, Ida Marie Høeg, Gunnar Haaland, Claudia Lenz, Nora Stene og Cathrine Thorleifsson. Sterk kvinneovervekt, ser vi. Er det også noe som noen skulle forsket på??

Hvem er jøde?

Det kunne være fristende å referere mye fra denne boken. Men det lar seg ikke gjøre her. Men noen stikkord om hva det handler om, kan være på sin plass. Blant annet står det mye om hva det vil si å være jøde. Hvem skal ha definisjonsretten til det å være jødisk? Hva tenker norske jøder selv? Er det forskjell fra eldre jøder til unge? Er det også forskjell mellom jøder som er oppvokst i Norge til de som har bakgrunn fra et annet land?

Jødisk hjem i Larvik fredes

Den klassiske ortodokse definisjonen er at man må være født av en jødisk kvinne, eller ha konvertert til jødedommen etter en bestemt orden. Men mange tenker også at de er jøder om de «bare» har en jødisk far. Noen føler seg som jøder selv om det biologisk-genetiske kanskje ikke er helt på plass. Mange legger stor vekt på det religiøse og det kulturelle.

Oslo og Trondheim

Og guttebarna da. Må de nødvendigvis bli omskåret for å være «rette jøder»? Veldig interessant å lese drøftingene av dette temaet, både fordi omskjæring av guttebarn har vært og er omstridt i norsk (politisk og medisinsk) sammenheng. Men også fordi jøder selv kan tenke noe ulikt om dette. Og ulike syn kan føre til, og har ført til strid og intern uro i jødiske miljø.

Boken gir oss lesere også grundige og detaljerte møter med de to jødiske forsamlingene i Norge, i Oslo og Trondheim. Hva er særpreget ved dem? Hva er likheter og hva er forskjeller? Trondheim/trønderjødene er ikke så mange i antall, og de har temmelig variert bakgrunn, og ulike tanker om mangt og mye. I kapitlet om dem brukes uttrykkene «symbolsk etnisitet» og «symbolsk religiøsitet». Her har det også utviklet seg et begrep som «trønderkosher». Dette viser både at de ønsker å være jøder, og ha et liv og en praksis som er i samsvar med jødisk-ortodoks lære. Samtidig har de funnet former for utøvelse av tro og gudsdyrkelse som er tilpasset det stedet de bor på og de menneskene som hører til fellesskapet.

Holocaust

Siste delen av boken handler om minnekultur og historiebevissthet. Ikke minst med tanke på Holocaust. Både vi ikke-jøder og jøder selv har ofte i ganske stor grad definert det å være jøde som en som enten gikk til grunne i dette ragnarokket, eller som ble berget ut av det. Dette er et svært krevende tema, og sensitivt og nærgående. Som en av de overlevende jødene skrev i etterkant av andre verdenskrigen: Det angår også deg. Det angår oss alle!

Men det å være jøde eller jødisk er så mye mer enn forholdet man har til folkemordet for 80 år siden. Den gode balansen her har vært, og er fremdeles ikke helt enkel å finne. Mange, de fleste jødene som overlevde, snakket lite og ingenting om disse forferdelsene. Men barn og enda mer barnebarn av disse spør.

– Det mørkeste kapitlet i Bergens historie

For øvrig var det mange (de fleste?) norske ikke-jøder som heller ikke snakket særlig mye om det grufulle de hadde gjennomlevd disse årene, for eksempel alle som jobbet som mannskap på skip i enten innenriks- eller utenriksfart. Eller som satt i tysk fangenskap. Eller ble torturert i Falstadleiren eller på Grini.

Snublesteinene

Personlig leste jeg også kapitlet om snublesteiene med ekstra interesse. Dette som startet i Køln for over tredve år siden, spredte seg til nesten hele Europa, og kom fort også til Norge. Og nå er man meget nær målet ved å ha lagt ned en slik stein (messingplate) til minne om alle norske jøder som gikk til grunne i Holocaust. Selv har jeg flere ganger vært med i en enkel byvandring i Stavanger der vi passerer de fleste av de fjorten snublesteinene som er lagt ned i denne byen. På datoen for november-pogromene i 1938; altså 09. november. I Trondheim har jeg brukt mye tid til å finne så godt som alle snublesteinene i denne byen.

Snublesteinene er ett av mange eksempler på minnekultur etter Holocaust. Andre sider ved denne kulturen er den internasjonale minnedagen etter Holocaust i januar hvert år. Ikke minst arbeidet til de to norsk-jødiske museene er viktig. HL-senterets forskning og aktive stemme i den offentlige debatten det samme. Lokalt kan også nevnes markeringene i Møhlenpris bydel i Bergen hvert år i november, på datoen da de lokale jødene ble arrestert og deportert. Andre steder har egne lokale markeringer, foruten de nasjonale og internasjonale. Alt dette hjelper oss til ikke å glemme, og som Elie Wiesel så klokelig sa; til ikke å bli likegyldige.

Hva visste Hjemmefronten

Helt til slutt er det noen sider med refleksjoner etter debatten som i hovedsak kom etter Marte Michelets bok: Hva visste Hjemmefronten (2018)? Her er avstanden i tid så kort at det ikke kan bli forskning i klassisk forstand. Men interessante refleksjoner, som også speiler at debatten ikke er avsluttet. Den går fortsatt. Og ikke minst vil det med stor sannsynlighet komme mer stoff om blant annet den økonomiske likvidasjonen av de norske jødene, og det er etterlyst forsking på hvordan banker, forsikringsselskap og andre økonomiske instanser forholdt seg i årene 1940-1950.

Det som kommer, får vi lese når det kommer. Men nå foreligger Døvings bok. Ta og les.