Gunnar Garbo – stridbar fredsforkjemper

«Hele familien var medlemmer av Venstre og sto således langt fra hverandre politisk». Det var Halfdan Hegtun, selv Venstre-politiker i mange år, som skal ha kommet med denne nokså treffende, selvironiske analysen av et parti som i mange år spilte en sentral rolle i norsk politikk.

Det regnes som Norges eldste, politiske parti, men var preget av sterke indre spenninger gjennom hele sin historie. Disse spenningene har flere ganger ført til nye partidannelser. Noen av disse er fremdeles i drift, andre forsvant nokså fort.

Fløyer

Da denne anmelder begynte å interessere seg for politikk, på slutten av 1960-tallet, opererte man med to «fløyer» i omtalen av partiet Venstre. Noen snakket om «Dagblad-Venstre» contra «Vestlands-Venstre»; andre om «Garbo-Venstre» contra «Røiseland-Venstre», oppkalt etter henholdsvis daværende partileder Gunnar Garbo og hans forgjenger som leder, Bent Røiseland.

Forskjellen mellom fløyene ble beskrevet slik: Når Venstre hadde landsmøter kunne man søndag morgen observere Bent Røiseland og hans folk gå ned hotelltrappa på vei til kirke på den ene siden og Gunnar Garbo og hans folk på vei opp trappa den andre veien; de kom fra fest.

Biografi

Det er Gunnar Garbo (1924 – 2016) det skal handle om i det følgende.

Samme år som han ville fylt 100 år kommer det omsider en omfattende biografi om en av landets mest sentrale politikere i etterkrigstiden. Han skrev en rekke bøker selv, og i hvert fall to av dem har anstrøk av selvbiografisk innhold, men en biografi med stor b kommer først nå, ført i pennen av Rune Ottosen, professor emeritus ved journalistutdanningen på OsloMet.

Gunnar Garbo tilhørte den generasjonen som fikk sin ungdomstid sterkt preget av krigen. Da han var 17 år ble hans far skutt av tyskerne. Sjokket og sorgen satte sitt preg på både ham og hans noe yngre bror, selv om de tok det ut på ulikt vis. For Gunnars del førte det til en intellektuell rastløshet og et politisk engasjement med ikke så lite av aktivisme i seg. Nærmest umiddelbart etter mordet på faren kastet han seg inn i illegalt arbeid, og i 1944 måtte han flykte til Sverige.

Her inngikk han det første av i alt fem ekteskap (to av dem med samme kvinne), og han ble far til det første av sine seks barn.

Kommet tilbake til Norge valgte han pressen som sitt yrke, i første omgang i den gamle Venstre-avisa Bergens Tidende. Derfra var veien til politikken kort, først lokalpolitikk, deretter Stortinget. Der ble han fast representant i 1957.

I 1964 ble han partileder i det som formelt het Norges Venstrelag, og hadde dette vervet i seks år. Det viste seg snart at partilederen ikke framsto som spesielt samlende. Særlig viste han solotakter i utenrikspolitikken; kritisk til NATO, motstander av det som den gang ble kalt Fellesmarkedet. I 1970 ble han kastet som partileder og etterfulgt av Helge Seip.

«Da Venstre sprakk»

Det har vært en slags enighet om at det var spørsmålet om norsk medlemskap i det vi i dag kjenner som EU som ga Venstre banesåret. Dette er nok bare delvis riktig. De indre spenningene som på sett og vis hadde vært Venstres adelsmerke, ble for sterke, og på landsmøtet på Røros i 1972 revnet det. Et nytt parti ble dannet, og ved valget året etter måtte de to partiene dele på i alt tre representanter.

Gunnar Garbo var da 49 år, og hans politiske karriere var over. Men ikke engasjementet. Han ble både forsker, diplomat, forfatter og embetsmann, samtidig som han framsto som en aktivist både når det gjaldt fredsarbeid og bistandspolitikk.

Utviklingen i det partiet han hadde både vært engasjert i og ledet, skuffet ham. Tittelen på den selvbiografiske boka han ga ut i 1997, «Til venstre for Venstre», ble bare mer og mer sannferdig som årene gikk.

Biografi

«Den mannen må få sin biografi» skal Rune Ottosen ha tenkt da Garbo døde i 2016. De hadde arbeidet sammen en periode i PRIO, også kjent som Fredsforskningsinstituttet.

Nå foreligger biografien. Med sine 460 sider, hvorav nærmere 50 er noter, henvisninger og litteraturliste, må det være lov å mene at det er blitt litt for mange detaljer, og det er ikke alt man leser med like stor oppmerksomhet. Men noen av oss husker Gunnar Garbo fra fjernsynsdebatter på 60-tallet, mannen som nesten aldri smilte under sending, som hadde en litt stakkato, bergensk talemåte, og som refset en slugger som Kjell Arnljot Wik for åpent kamera da denne – etter Garbos mening – ikke fulgte spillereglene for debatten.

Selvsagt måtte han få sin biografi! Og nå foreligger den!