Han løser gåten om kidnappingen av Norges viktigste predikant

Den er på alle måter monumental, den nye 700 sider lange boken til Trygve Riiser Gundersen. Her snakker vi garantert om det nye standardverket om Hans Nielsen Hauge, mannen som er det nærmeste vi kommer en helgenskikkelse i lutherdommens Norge.

Og det er nettopp disse forestillingene om Hauge som forfatteren har gjort det til sitt prosjekt å ettergå. Stemmer de med virkeligheten? Eller er måten vi forstår Hauge på påvirket av krefter som har ønsket å utnytte den kraftfulle historiske personen til egen fordel?

Bildet av Hauge

I boken starter Gundersen nettopp med ettertidens bilde av Hauge. Altså med det helt konkrete. Med det fysiske bildet vi har av personen Hans Nielsen Hauge.

Våren 1888 står for første gang et bilde av bondepredikanten fra Tune på trykk i en norsk publikasjon. Det er bladet Illustreret Familieblad som presenterer en såkalt xylografi, et grafisk trestikk, laget av illustratøren Hans Christian Olsen. Siden er det gjenopptrykket gang på gang. De fleste som på noen som helst måte interesserer seg for Hauge, har sett det portrettet.

En mann i 40-årene med store og klare øyne. Ansiktet er alvorlig og skjeggløst, men under haken har han en karakteristisk, litt bukkeaktig behåring. Han er kledd i skjorte, jakke og vest og med et knyttet tørkle nedenfor halsen.

Slik fremstår Hauge for oss fordi det er dette bildet som har preget vårt syn på ham. Men var det egentlig sånn han så ut?

En kopi av en kopi

Nei, allerede her blir det vanskelig. For illustratøren hadde aldri sett Hauge. Han hadde kopiert et tidligere xylografi som igjen var basert på en byste av bondesønnen.

Men heller ikke det originale kunstverket er egentlig en gjengivelse av Hans Nielsen Hauges utseende. For da bysten ble laget tidlig på 1870-tallet, hadde predikanten vært død i nesten 50 år. Billedhuggeren brukte Hauges eneste gjenlevende barn, sønnen Andreas, som modell.

Vårt oppfatning av utseendet til Hauge er altså basert på en gjenskapning av et trestikk av en byste av sønnen hans. En kopi av en kopi av et kunstverk produsert med et annet menneske som utgangspunkt.

Lag på lag som må skrelles vekk før man finner frem til kjernen, kommer seg forbi mytene, skjønnmalingen etter rett og slett forfalskningene.

Gundersen bruker historien om bildet som utgangpunkt for å forstå hele den forestillingsverdenen som er bygd opp rundt denne mannen, han som i dag oppfattes som gudfaren for den norske kristne legmannsbevegelsen. Men er dette virkelig en riktig tolkning av den dramatiske haugianervekkelsen slik den så ut da den brøt frem helt på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet? Eller kan det være slik at andre har tjent på å fremstille den annerledes enn den egentlig var, pynte på den, utnytte den til sin egen fordel? Gjøre Hauge mer kirkelig enn han var? Skape en temmet legmannshøvding av det som var noe helt annet? Lage en Hauge i sitt eget bilde?

Gjerningsøyeblikk

Står vi rett og slett overfor en slags kidnappingssak? At predikantens bearbeidede ettermæle har erstattet virkelighetens Hauge?

Det later Trygve Riiser Gundersen til å tro. Og ikke nok med det. Han har både et gjerningsøyeblikk, en hovedmistenkt og ett motiv i dette norske kirkehistoriske bortføringsdramaet.

Det angivelige kidnappingen skal ha skjedd da den første biografien om Hans Nielsen Hauge kom ut i 1874, ført i pennen av teolog og senere biskop Anton Christian Bang. Forfatteren var en av arkitektene til Lutherstiftelsen, forløperen til Det norske lutherske Indremisjonsselskap, det som har blitt til dagens Normisjon.

Det er biografen Bang og Lutherstiftelsen som ifølge Gundersen har skapt bildet av Hauge som har vært rådende frem til vår tid: «Den fromme, frimodige og forsonende lekmannsforkynneren, geskjeftig og godlynt, stamfaren for alt indremisjonsarbeid i Norge - en både hellig og saktmodig mann, som uansett hvor mye motstand han møtte fra geistlig hold, insisterte på statskirken som nødvendig ramme for all sann luthersk kristendom».

Men den Hauge som fremstår i Bangs halvannet hundre år gamle biografi, har altså et mistenkelig likt teologisk og kirkepolitisk syn som det forfatteren selv var opptatt av å fremme. Det er denne tilpassede, rensede, kanskje lett kastrerte versjonen av Hans Nielsen Hauge som den nye boken prøver å komme på baksiden av.

Gundersen vil vise hvor dypt sjokkerende, provoserende og radikal Hauge fremstod. Skal man virkelig begripe Hauge, må man fri seg både fra den nasjonale og kristelige ikontradisjonen som så effektivt er bygd opp rundt ham de siste 150 årene. For å skjønne hvilke krefter han utfordret, hvor stor motstand han utløste og hvor mye som stod på spill både for ham selv og haugianismens tilhengere, så må man forstå Hans Nielsen Hauges samtid.

Eneveldets Danmark-Norge

Og det er dit Trygve Riiser Gundersen tar oss med. Til 1700-tallets enevelde. Til juniorpartneren i kongedømmet Danmark-Norge. Til en kirke som er direkte styrt fra København gjennom prester som er kongens embetsmenn. Til en forkynnelse som er effektivt monopolisert via de statlige prekestolene i kirkene, og der all annen offentlig forsamling er strengt forbudt.

Men også til en virkelighet der det syder og koker under overflaten. Der striler gjør opprør i Bergens gater. Der arbeiderne i Kongsbergs gruver streiker og legger seg ned på torget foran de væpnede militære mannskapene som er utkommandert.

Og han viser oss en kristenhet som ikke var så ensartet som man kanskje skulle tro. Vi får se hvilken innflytelse herrnhuterne, tilhengerne av den tyske Greve Zinzendorf brødremenighetsbevegelse, faktisk har i Norge. Og hvordan dissenterne, for eksempel den mystiske Zionitter-menigheten i Drammen, begynner å gjøre seg gjeldende. Gundersen viser hvordan disse utkantmiljøene utgjør et fruktbart jordsmonn for den tidlige haugianerbevegelsen.

Det er i dette særegne åndelige landskapet haugianerpredikantene legger ut på landeveien for å spre Guds ord. Og det er på den reisen Trygve Riiser Gundersen nå inviterer oss med.

Gjennom denne boken har han åpenbart begått en intellektuell prestasjon av de helt store. Dager, måneder, ja år av reseach og dypdykk i kildene ligger bak. Og dette er altså bare det første bindet. Minst ett til er på vei.

Det er bare å gratulere. Og bare å begynne å glede seg til neste bok.