Hva er det med Jarle Mong?

Den utflyttede familien Mong fullfører i disse dager sitt andre skoleår i Norheimsund. I løpet av denne tiden har Jarle skrevet litt over ti leserinnlegg i Bergens Tidende.

Jeg tror ikke noen har hatt like mange tekster med et tydelig kristent budskap i BT i denne perioden. Faktisk tror jeg Mong har publisert mer enn summen av alle de andre som har forfektet verdikonservative standpunkter med kristent utgangspunkt. Det forteller oss noe, om både Mong og om moderne vestlendinger.

«Mer mann»

Jarle Mong har imponert meg ved å sette spor etter seg i løpet av kort tid. I stedet for å trekke seg tilbake og klage over et hardt debattklima, tar han tastaturet fatt. Det bør være et eksempel til etterfølgelse for flere.

Derfor var det med forventning kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg for et par uker siden satte oss i bilen og kjørte til Framnes Kristne Vidaregåande Skule i Hardanger. Hva er det med denne Jarle Mong?

Anledningen for besøket var boken hans, «Mer mann», som blir lansert denne uken. Hver onsdag gjennom det siste året har han hatt fri fra jobb, og i stedet sittet i lærerboligen for å skrive.

Mann, men ikke praktisk anlagt

Et av spørsmålene vi stilte Mong var hva mannlig styrke er. Der satt vi, tre jevnaldrende menn, med relativt lik bakgrunn, og funderte på hva vi driver med her i livet. Vi er opplært til å tenke på likestilling, i praksis på kvinners rettigheter og muligheter, men nå er det flere som også mener vi må snakke om mannsproblematikk.

Noe av det som har gjort meg nysgjerrig på Mong er at han omtaler seg selv som «ikke praktisk anlagt, (...) ikke særlig sterk, og ingen typisk leder.» Ikke fordi noe av dette skal være idealer, men fordi han slik distanserer seg fra en jakt på mandighet som ligner et ønske om å revitalisere vikingtiden.

En mann kan føle seg patetisk nok som det er, vi trenger ikke eksponere manglene enda mer ved å late som om øksekasting skal hjelpe oss til å gjenvinne tapte skanser.

I stedet snakker Mong om ansvarlighet. Om å stille opp. Om å arbeide. Om å tenke på flere enn seg selv. Om å beskytte og bevare. Her finner han mannlig styrke.

Haaland etterpå

Mennesker har antakelig alltid sammenlignet seg med sine helter. I slike sammenligninger kan vi alle kjenne på tilkortkommenhet. Men Mong stiller et retorisk viktig spørsmål: «Hvordan blir det egentlig for Erling Braut Haaland når han legger opp?»

Akkurat hva som skjer med Haaland, må i stor grad være opp til ham selv. Men spørsmålet om hva som gir identitet og verdi, er aktuelt for oss alle. Hvis det bare er status og prestisje, ligger vi tynt an, alle mann. Beatles var ikke de første som innså at «I'm not half the man I used to be».

En av de mange fyndige spissformuleringene i Mongs bok lyder slik, sitert fra C. S. Lewis: «Vi er halvhjertede skapninger som går og fjaser med drikking og sex og ambisjoner istedenfor å søke den komplette gleden Gud tilbyr oss.»

Bruksfilosofi

Mong har en rekke referanser til annen litteratur i boken sin. Samtidig skriver han verken som fagteolog eller filosof. Dette er en bok man kan lese med utbytte også om man ikke er akademiker.

I et av de tidlige kapitlene skriver han praktisk og jordnært om at kristne er kalt til å være som hageslanger – tilkoblet vannkilden, og med oppdrag om å dele det man selv har fått. Mong legger an et bredt perspektiv og skriver om bekymringer knyttet til både hverdagslogistikk, ansvarsfordeling og moderne teknologi. Han evner å formulere aktuelle analyser på en rekke områder, og leverer slik gode bidrag til mange samtaler.

Så følger det med på kjøpet at det er omtrent umulig å uttale seg fyllestgjørende på disse områdene. Dermed er det ikke ferdigtygde konklusjoner Mong kommer med, og boktittelen gjør det tydelig at han har definert et perspektiv som han tar utgangspunkt i.

Neste bok?

Mong skriver at han «tror kjønnspolaritet er en guddommelig intensjon og ikke en sosial konstruksjon». Og han skriver at «Mannen er ikke en defekt kvinne.»

Jeg mistenker at en del menn i min generasjon, kanskje med et litt resignert smil, kan kjenne seg igjen beskrivelsen av at «I de fleste tilfeller tror jeg far ikke gjør noe annet enn å bistå mor.» Kontrasten til tidligere tiders farsbilde er opplagt.

Men når man skriver bok med en slik tematikk kunne det også være en anledning til å drøfte nærmere hvordan man vil markere avstand til fortidens autoritære og distanserte farsskikkelser, og hvordan man som kristen, konservativ mann i 2024 vil forholde seg til undertrykking av kvinner både før og nå.

Mellom linjene oppfatter jeg at Mong har tanker også om dette. Det kan han gjerne utdype i neste bok.

Kristen maskulinitet

Et av de mest interessante kapitlene i boken handler om kontrasten mellom hedensk og kristen maskulinitet. Den hedenske varianten formes helt naturlig, skriver Mong. Det er den vi ser allerede i sandkassen, eller før den tid.

Men målet hans er altså ikke å oppmuntre menn til å bli sintere.

Målet er heller ikke å sette hardt mot hardt eller å vise hvor tøff man tror at man er. «Mer mann» er ingen hyllest til bøllen i skolegården. Tvert imot er den en hyllest av Jesus, og en sterk oppfordring til å følge ham. Også når det innebærer å bekjenne sine synder, å tilgi og å møte ondskap med godhet.

Se på avveier

Derfor skriver han ærlig om smertefulle lærdommer både fra egen barndom, fra barneoppdragelse og fra arbeidslivet. Han skriver om menns tilbøyelighet til pornografi, noe han beskriver både artig og presist slik:

«De fleste ser på Exit og alle de andre seriene med hyppige sexscener av samme grunn som jeg så på finsk fjernsynsteater. Vi har en appetitt for sex på avveier.»

Som nevnt har jeg blitt imponert av Jarle Mong. Og jeg kunne satt punktum der. Men dette er en bokanmeldelse, ikke en bursdagstale.

Jeg tror ikke det vi trenger nå er kristne menn som bare klapper hverandre på skuldrene og sier at alt er bra. Slik snillisme må vel være i direkte konflikt med det denne boken handler om. Derfor vil jeg også gi Mong en utfordring:

En bærende karakteristikk av manndom synes å være det han omtaler som en naturlig «lengsel etter å kjempe, konkurrere, bygge og vinne.» Her kunne jeg tenkt meg at også disse premissene ble vurdert opp mot Bibelen.

Bibelsk konkurranse?

Det å måtte kjempe for det gode og å kjempe mot det onde, er vel nærmest for en livslov å regne. Derfor synes jeg også det er både interessant og positivt at Mong skriver såpass utførlig om djevelen som han gjør.

Men det å konkurrere, og å ha konkurranse som en slags grunninnstilling, hvor bibelsk er det? Man kan fint tenke seg situasjoner hvor dette aspektet havner i direkte konflikt med tanken om menneskets verdi uavhengig av prestasjoner, for i en konkurranse er det jo vanligvis noen som taper.

Og når Mong viser til at åtte av ti barn etter samlivsbrudd ifølge Bufdir bor hos mor, hvor er drøftingen av mannlig ansvarsløshet? Det finnes eksempler på mødre som tvilholder på barna sine og holder far på avstand, men jeg tror ingen av oss mener at dette forklarer fars fravær i alt for mange barns liv.

Konservativ på godt og ondt

I et av de siste kapitlene skriver Mong om det å være konservativ. Han mener dette assosieres med å være gammeldags. Tidligere i boken forteller han om hvordan misforstått konservatisme kunne føre til at kristne mente det var galt å spille trommer.

Så konservatisme er ikke alltid av det gode. Men i stedet for å klage over samtiden snakker Mong om konservatisme som en innstilling basert på takknemlighet og ydmykhet. Det er en konstruktiv tilnærming.

Mong mener «wokeismen» bygger på stolthet og fører til bitterhet, mens konservatismen rett forstått høyde for menneskets feilbarlighet. Den følgende setningen bør være til ettertanke:

«Å være konservativ handler ikke om å klage over den bedrøvelige prestestanden, men om være prest i sin egen familie.» Dette er klok tale.

En offensiv innstilling

Vi har antakelig alle sett eksempler på både debattinnlegg og kommentarfelt som ville sett annerledes ut om flere levde slik. Med et sånt utgangspunkt er det lett å slutte seg til Mongs ønske om konservatisme «med en offensiv innstilling.»

Så hva er det med Jarle Mong? Han er uredd. Han tør å stå opp for det han tror på. Han tåler å høre på andres perspektiver. Han tenker, og evner å formulere tankene sine på en klar og forståelig måte. Han er ærlig om sine egne svakheter.

Alt dette gir ham troverdighet. Hans deltakelse i offentlig debatt er et kjærkomment bidrag til at flere kan få frimodighet til å leve som kristne. Takk skal han ha for det.