Anmeldelser
Hvor er de kristne kvinnene?
For mange kristne, også kvinner, virker det som feminisme er et negativt ladet ord.
Kanskje er det fordi det blir oppfattet som et uttrykk for kamp mot mannen. Kanskje er det fordi det blir oppfattet som uttrykk for et syn på abort som bryter fundamentalt med forståelsen av livet som gitt av Gud. Begge disse innvendingene er relevante.
Samtidig er det ikke til å komme fra at feminismen også har vært viktig for kristne, både kvinner og menn. For å si det med forfatter Marta Breen: «Er menn klokere eller morsommere enn kvinner siden de blir så mye oftere sitert? Selvsagt ikke, mikrofonen har bare vært lettere tilgjengelig.»
Avstand og nærhet
Over tid har jeg fulgt Breens forfatterskap med en opplevelse av avstand og nærhet på samme tid. Det er flere sider ved feminismen jeg ikke kan identifisere meg med. Og med årene har jeg blitt mer i tvil om det er riktig av meg å ville kalle meg feminist. Men det er ikke fordi jeg har blitt mindre opptatt av kvinners plass i kristne miljø, tvert imot.
Så langt i 2024 har jeg besøkt lederkonferanser og generalforsamlinger i flere kristne sammenhenger. Det har vært inspirerende. Men det har også vært tankevekkende, ikke minst når det gjelder kjønnsbalansen.
For å begynne kronologisk: I Pinsebevegelsen er det ingen strukturelle hindringer i veien for kvinner. Likevel var det påfallende få kvinnelige talere og seminarholdere på programmet.
Hos Normisjon er situasjonen formelt sett lik – det finnes ingen teologiske hindringer for kvinners deltakelse. Og det var absolutt kvinner på talerstolen under debattene. Men mennene er i klart flertall.
På Studentforum hos Laget i Trondheim ble det gjort et poeng av at arrangøren hadde spurt en rekke kvinner om å delta i en panelsamtale, men alle hadde sagt nei. Dermed endte de med fire menn.
Under Indremisjonsforbundets generalforsamling i februar kunne alle de tilstedeværende se at det satt kvinnelige styremedlemmer på scenen. Her finnes det noen teologiske begrensninger, men ingen som hindrer kvinner verken i å tale, stemme eller stille til valg i styret. Likevel var det påfallende få kvinner som tok ordet i debatten.
Lite synlige
Poenget med denne oppramsingen er ikke å gå inn i selve den teologiske debatten, men å understreke at kvinner er urovekkende lite synlige på disse arenaene, selv om det teologisk er rom for det. Da må det være andre grunner for at mennene dominerer. Det mener jeg det er grunn til å ta på alvor.
På Stortinget er for tiden alle de parlamentariske lederne kvinner. I Den norske kirke er halvparten av biskopene kvinner. Hvorfor er kontrasten så stor? Det handler ikke bare om teologi.
Med dette som utgangspunkt har jeg i forbindelse med årets kvinnedag lest Marta Breens nyeste bok, «– Får jeg ikke danse, er det ikke min revolusjon» med dette for øye. Og jeg har valgt å ikke legge mest vekt på de sitatene som hører hjemme i en venstreradikal variant av feminismen – selv om det saktens også kan være viktige lærdommer å ta med seg derfra.
Breen siterer kunstneren Jessica Hallbäck slik: «La ikke menn som hater kvinner få redusere feminismen til kvinner som hater menn.» Det tror jeg er en viktig påminnelse til konservative kristne, både kvinner og menn.
Konkurranseforhold
Hvis de etablerte maktstrukturene bare blir videreført mer eller mindre ubevisst, kan det bidra til at konkurranseforholdet mellom kvinner og menn overtar for det gode samspillet.
Det bør heller være som forfatteren Gemma Hartley har sagt det: «Du bør ha suksess og tilfredsstillelse i livet ved hjelp av din partner, ikke på tross av dem.» Og dette gjelder naturligvis begge veier.
Feminismen får også en sår – og forståelig – undertone når vi leser det følgende sitatet fra forfatteren og kvinneforkjemperen Germaine Greer: «Vi er ikke feminister fordi vi hater menn, vi er feminister fordi vi respekterer og elsker menn, og vi kan ikke forstå hvorfor de ikke bestandig respekterer oss tilbake.»
Mannsdominert
I høst var jeg på kino og så Helen Mirren spille Israels tidligere statsminister Golda Meir. Det gjorde inntrykk. Den samme Mirren er i Breens bok sitert på at «Som ung var det en permanent tilstand å bli utsatt for seksuell trakassering.»
Det er ikke mange år siden vi hadde forsideoppslag her i avisen om hvor unge kvinner ba om å få slutt på at mannlige pastorer stod på scenen og snakket om hvor pene konene deres var. Det kan neppe kalles trakassering, men det vitner kanskje om en mannsdominert kultur som kvinnene bare har måttet leve med.
Da blir det kanskje som veterinæren Nina Solvang har sagt det: «Jeg kjenner mange som mener de er likestilte. De er som regel menn.»
Et skritt av gangen
Når man føler at man har kjempet lenge og målet synes å være lenger unna enn man skulle ønske, er det verdt å minne om ordene fra den amerikanske høyesterettsdommeren Ruth Bader Ginsburg: «Ekte endring, endring som er varig, skjer et skritt av gangen.»
Det er også verdt å minne om forfatteren Justine Musks ord: «Feminismens fiende er ikke menn. Det er patriarkatet, og patriarkatet er ikke menn. Det er et system, og kvinner kan støtte patriarkatets system akkurat som menn kan støtte kampen for likestilling.»
Ikke like
Det må være et ansvar for både kvinner og menn å bidra til at alle får anledning til å bidra med den utrustningen Gud har gitt dem. Rett forstått er det en kristen forpliktelse å kjempe for likestilling.
Ikke fordi det er et ideal at kvinner og menn skal være like. Det står også i Breens bok at «Å gå med et annet menneske inni kroppen og være med å skape et liv, det er en erfaring som ikke bør gjøres til en vare som kan selges.» Sitatet stammer fra forfatter og regissør Sara Johnsen.
Et par utfordringer til menn skulle det også passe å ta med. Else Michelet, som døde i 2021, var for mange kjent som produsent av satireprogrammet Hallo i uken på NRK. Hun er sitert på at «En gubbe» er en mann som har tenkt de tankene han har tenkt til å tenke her i livet.» Her henger antakelig graden av gjenkjennelse sammen med graden av selvinnsikt.
Menns svik
Det hviler en sår, men samtidig så alt for aktuell undertone bak artisten Lady Gagas utsagn, også dette gjengitt i boken: «Noen kvinner velger å følge en mann, og noen kvinner velger å følge drømmen sin. Hvis du lurer på hvilken vei du skal gå, husk at karrieren din aldri vil våkne opp en morgen og fortelle deg at den ikke elsker deg lenger.»
På mange måter kan man si at feminismens utgangspunkt er menns svik. Tenk om det kunne være sånn at lavkirkelige og frikirkelige kristne miljø på 2020-tallet, også med sine teologiske ulikheter intakt, kunne være kjent for å arbeide bevisst, systematisk og langsiktig slik at dagens unge jenter –og gutter! – får flere synlige kvinnelige forbilder i kristne sammenhenger.