Hvorfor klarte Ungdom i Oppdrag generasjonsskiftet?

Historieskriving er en komplisert øvelse. Om den er aldri så faktabasert, er den alltid selektiv, og derfor subjektiv midt i ønsket om å være det motsatte. Slik er det i historiefaget kritiske profil, og slik er det i kirke- og misjonsaktørenes idealiserende egenframstillinger.

Organisasjonen Ungdom i Oppdrag (UIO) ble startet i 1972. Mangt annet som ble til i de årene, ligger i dag brakk og dødt, selv om impulsene som drev dem i noen grad har funnet veien inn i etablerte kirkelige sammenhenger.

Fra protest til makt

Bøker er det også blitt. Peter Svalheim har skrevet om Jesus-bevegelsen, Jørgen Aass om Guds fred, Kåre Hegle om Ung Visjon og Tomm Kristiansen sammen med Trond Bakkevig om den sosialetiske oppvåkningen.

For oss som tok preg av denne tida, er de mange vitnesbyrdene som denne typen historieskriving preges av, interessante og vekker gjenkjennelse. Samtidig varierer det veldig i hvilken grad det radikale kallet til etterfølgelse fortsatt blir tatt på alvor hos mange av oss som gikk veien fra protest til makt. 68-ernes liv forble i liten grad solidaritetens fakkelbærere.

Ved lesing av Tonje Haugeto Stangs bok om UIO slår det meg at det er annerledes her. De har maktet å bringe fakkelen videre i sine generasjonsskifter. De står sammen som bevegelse med et styrket kall til radikal kjærlighet. Hva gjorde at de, til forskjell fra de fleste 70-tallsidealistene, holdt ilden ved like?

Ikke idealiserende

Stangs bok er ikke faghistorisk. Til det mangler hun arbeidet med å tolke bevegelsen i lys av den større historiske konteksten, noe litteraturlista bakerst også avslører.

Samtidig skriver hun ikke en idealiserende intern historie. Hun belyser ærlig de kriser som bevegelsen har vært gjennom. Flere av disse har vært sterkt offentlig belyst.

Dette er blitt mulig blant annet fordi mange av informantene selv har vært ærlige om vekstsmertene og bruddsmertene underveis i historia. Det er bokas særpreg og en stor styrke.

Hun har intervjuet over hundre personer på ulike ansvarsnivå gjennom femti år. UIOs historie er ikke blodfattig. Her pumper blodet og livet heftig, mest fordi farten og aktiviteten er høy, noen ganger fordi kroppen har feber.

Selv om jeg mente å vite mye om bevegelsen fra før, var det en perspektivutvidelse for meg å lese om de tette båndene som eksisterte sist på 60-tallet mellom det evangeliserende drivet hos familien Frøen og det gryende disippelarbeidet hos Navigatørene. Selv om båndene ble svakere etter hvert, har denne kombinasjonen alltid vært viktig for UIOs arbeid.

Youth with a Mission

Stang bruker en del plass på å referere og tolke det som skjedde i 1986, da UIO tok steget fra å være en ganske selvstendig nasjonal bevegelse som primært siktet mot forankring i evangelisk lutherske kirkemiljøer, til å bli en nasjonal bevegelse av et Youth with a Mission med en sterkere historisk forankring i pinsekarismatisk kristendom.

På mange måter tror jeg at den endringen som skjedde, måtte komme. Dels henger det sammen med den matchen som var mellom UIOs tydelige karismatiske profil og Loren Cunninghams bakgrunn i Assemblies of God. Dels var det et tidlig uttrykk for det som har skjedd seinere, med langt mindre konfesjonsbundne unge.

Evangelikal forankring

Det er interessant at Laget gjorde et tilsvarende valg ved tusenårsskiftet med styrket forankring i IFES og en nydefinert evangelikal trosbasis på bekostning av den lutherske. Disse fenomenene hører sammen, noe forfatteren ikke går inn i noen drøfting av.

I forlengelsen av dette ligger enda en refleksjon som jeg skulle ønske ble satt ord på. Forlaget Proklamedia har ikke unngått å gi ut kontroversielle forfattere uten internasjonal evangelikal forankring, som Bill Johnson i Bethel Church. UIO står i spissen for kommende sommers The Send, som i sin amerikanske bakgrunn har initiativtakere som er teologisk svært omdiskuterte.

Samtidig har nåværende leder bygd opp en stor tillitskapital på bedehus og i frikirker som vil holde mer enn armlengdes avstand til usunne bevegelser av herlighetsteologisk støpning. Det hadde vært interessant å vite hvordan denne balansen er blitt jobbet med i UIO, med et tydelig norsk designet The Send som resultat.

Vitnesbyrd og skuffelser

Forfatteren får godt fram særpregene ved bevegelsen knyttet til troen på Guds ledelse og profetiske ord. Hun skjuler heller ikke at mange kunne bli slitne og desillusjonerte av dette særpreget. Vitnesbyrdene om Guds forunderlige inngrep er mange, men også her var det skuffelser og noen ganger en usunn overåndelighet.

Dette idealet om ledelse hit og dit ser også ut til å ha preget den internasjonale misjonssatsningen til UIO. I dag er de den norske organisasjonen som sender flest langtidsmisjonærer, og omtales med stor respekt. Ikke minst har de skarpt søkelys på fullførelsen av misjonsoppdraget til nye folkeslag.

Innenfra og utenfra

Et spørsmål jeg som missiolog lurer på, er hvordan organisasjonen sikrer seg en langsiktig tenkning om bærekraft og ansvarlig partnerskap dersom misjonsstrategien baseres på den enkelte utsendings ledelse og kreativitet.

Stang kombinerer som historieskriver et innenfra- og et utenfra-perspektiv på en troverdig måte. I tillegg fører hun et språk som røper en dyktig forfatter. Slik gir både form og innhold en god leseropplevelse.