Kaller Kristen-Norge til humordugnad

Det er 16 år siden presseveteranen Greipsland kom med sin siste humorbok fra norsk kirke- og kristenliv. Da var det den andre utgaven av boka «Tid for å le» som ble publisert.

Den første kom i 2000, hadde samme navn og et delvis overlappende innhold. Den kom i tre opplag.

Ikke vitser

I tillegg har Greipsland redigert boka «Verdens beste svenskevitser» som kom i 2005.

– Statsminister Kjell Magne Bondevik kjøpte og ga den til sin svenske kollega Göran Persson, husker Greipsland.

Nå kaller han og forlaget inn til humordugnad via Facebook, og det er ikke vitser, men historier fra virkeligheten som etterspørres.

– Historiene i de tidligere bøkene er kommet fra folk som har opplevd dem selv eller som noen de kjenner har opplevd. Alle som har delt historier, er blitt kreditert, og det vil jeg gjøre nå også, sier Greipsland til Kristelig Pressekontor.

– Sjekker du historiene du gjengir?

– Selv om jeg ikke har sjekket hver enkelt av dem, tror jeg det er snakk om faktiske hendelser, for mange av dem som bidrar, kjenner jeg jo personlig. Det er sannsynligvis at fortellingene er sanne, sier.

Presseveteran

Torbjørn Greipsland har lang fartstid i pressen, ikke minst som redaktør i Kristelig Pressekontor i nær 20 år i perioden 1987 til og med 2007. Dessuten var han redaktør i til sammen 15 år i avisa Agder Tidend i Kristiansand og i bladet Santalen som var hovedorgan for Den norske Santalmisjon fram til fusjonen med Indremisjonsselskapet i 2000.

Han har skrevet eller redigert 20 bøker, blant dem en biografi om tidligere statsminister Per Borten (1984), boka «Kongen på kirkevei» (1986) og «Kongen slik vi kjenner ham» (2000). Videre har han skrevet om norske utvandrere til USA, som i «Drøm og dramatikk i det norske Amerika» (1997) og «Nordmenn i dødsleirene» (2005) om norskættede soldaters skjebne under den amerikanske borgerkrigen. I tre mindre bøker kalt «Livet er mer» i to utgaver og «Ja, vi tror», intervjuet han kristne artister og andre om tro. De solgte i alt i over 100.000 eksemplarer.

I humorsjangeren har han bak seg «Tid for å le. 333 preste- og predikanthistorier fra virkeligheten» (2000), «Verdens beste svenskevitser» (2005) og «Tid for å le – igjen» (2008). Vitseboka ble utgitt av forlaget Genesis, de to andre på Lunde. Målet er at den neste boka skal utgis i høst. Den kommer da på Ventura forlag.

– Et betydelig antall historier er allerede samlet av Harald Frorud og Roy Sletner. De handler om presten Nils Thrap i Skiptvet. En av dem går slik: «Thrap hadde besøk av biskop Berggrav, og ikke alle var så glad for Thraps forkynnelse, så Berggrav nevnte at det var ledig stilling som prest på Botsfengselet. Da svarte Thrap: – Kanskje jeg kan tale Botsfengselet tomt?»

Humrelitteratur

Greipsland har god tro på at en ny humorbok kan skape god stemning i hytter og hus.

– Det er ikke alltid man skrattler av historiene, men de er gode likevel og vil gi leserne gode muligheter til å humre, tror Greipsland som mener norsk kirke- og kristenliv generelt er ganske humørfylt.

Han mener de to tidligere bøkene solgte i omkring 5.000 eksemplarer og håper den neste også skal bli en suksess – men først trenger han håndsrekninger fra pastorer og prester, predikanter og lekfolk.

– Jeg legger snart ut en oppfordring på Facebook-siden min, og så håper jeg at vennene mine vil dele den slik at mange ser den og sender meg historiene sine.

Redaktøren legger opp til at den nye boka skal komponeres på samme måte som den forrige. Han regner med å beholde rundt 200 klassikere fra 2008, og håper å kunne legge til 100 nye når Facebook-dugnaden avblåses en gang over sommeren.

Utladning

– Hvor mye humor er det egentlig i Kristen-Norge?

Greipsland svarer ved å vise til den kjente indremisjonspredikanten Andreas Hjorteland (1859–1947) som kom fra Mandal, Greipslands hjemby:

– Det var vekkelse i Lillesand, og Hjorteland bodde hjemme hos oldefaren til oljefondssjefen, Nicolai Tangen. Det var alvorlig forkynnelse kveld etter kveld, men etter møtene lo Hjorteland sånn at han nesten ikke kunne stoppe. Han hadde forkynt med et slikt alvor at oldefar Tangen mente han burde være mildere. Det ville ikke Hjorteland, men når han var ferdig med å preke, kom det en utladning. Det kan virke som det var en motreaksjon, sier Greipsland som mener det kunne være en ganske tøff jobb å være emissær.

– Det var nok en påkjenning, men de slappet av når de ikke var på jobb, og gjerne med gode historier, sier han.

– Det kristne budskapet er jo eksistensielt. Hva slags rolle har humoren i dette bildet?

Her viser Greipsland til den kjente vekkelsespredikanten John Olav Larssen (1927–2009) som ble kalt Norges Billy Graham: – Larssen tenkte at humoren kunne åpne opp for budskapet, for alle setter pris på et smil og en god historie, sier han.

Gud ler

– Finner du humor i Bibelen også?

– Ja, men nå må jeg være forsiktig, sier Greipsland og tar betenkningstid.

– Det står i Salme 37,13 at Gud ler, men det han ler av, er «de urettferdige» som legger onde planer.

Han viser også til Johannes 9 der Jesus helbreder en blind. Når foreldrene blir spurt hvordan dette er gått til, svarer de: «Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.»

– Det er en morsom replikk, synes humorredaktøren som mener det er mange prester og predikanter som har hatt og har godt humør og kan kunsten å fortelle slike historier.

I en av dem han selv synes er god, spiller predikanten Kristian Frøyland i Rakkestad hovedrollen. Da han prekte i Frikirka i Mysen, snakket han om hvordan Jesus helbredet Peters svigermor. Da han kom i skade for å si at det var Peters kone som ble helbredet, ble han korrigert av kona: «Nei, det var Peters svigermor». «Ja, da var jo underet enda større».

– Å ta dette på sparket slik, det hadde ikke alle gjort, mener en humrende 82-åring.