Kirkeklokken som sprakk – og andre historier om kirker på kysten

Denne og mange andre dramatiske fortellinger ble med da Trond J. Hansen satte seg ned for å skrive historien om et 70-talls utvalgte kirker langs norskekysten. Resultatet er samlet på drøyt 400 sider mellom to stive permer.

Det begynte da den erfarne båtliv- og kystkulturjournalisten laget en bok om naust. Da oppdaget han for alvor at øyer og nes, odder og viker var pepret med andre bygninger også.

– Hvordan kom du på ideen om å lage en bok om kirker på kysten?

– Det kan man lure på. Jeg må innrømme at jeg ikke er noen ivrig kirkegjenger, og jeg har et ganske avslappet forhold til kirken og det den står for. Men jeg har fartet mye på kysten og ble etter hvert fascinert av kirkebyggene. Jeg har fått en enorm respekt for både bygningene og den betydningen kirkene har hatt for kystbefolkningen, sier forfatteren av boken «Kirkene på kysten».

Kirke med barduner

Først fotograferte han kirker «uten mening». Etter hvert fattet han interesse for gudshusenes historier.

Hansen oppdaget at Gimsøy kirke i Nordland er festet med kraftige barduner i strandkanten. Hvorfor?

– Det var da jeg fikk ideen. Hvorfor er kirken bardunert? Etter hvert ble jeg mer og mer fascinert både av denne kirkens historie og mange andre, forteller Hansen.

I boken omtaler han Gimsøy kirke som «en hvit liten tøffing». Den er reist på en flate med storhavet på ene siden og kneisende fjellsider på den andre. Kastevindene fra fjellet kan bli så kraftige at de truer med å kaste kirken på havet.

«Da holder det ikke bare med bønner. Det må også barduner til,» konkluderer forfatteren.

Tynt trebord mellom liv og død

Nysgjerrigheten på bardunene ble til en interesse for kirkenes betydning for kystfolket og for kystfolkets nære forhold til kirkene. De har stått der som samlingsmerker i storm og stille, glede og sorg.

– Livet på kysten var forferdelig tøft. Hver dag gikk folk på havet og utfordret elementene. Et tynt trebord skilte liv og død. Det var ingen GPS, overlevingsdrakter eller redningsvester. Det eneste de hadde å sette sin lit til, var Vår Herre.

De som nesten omkom

Hansen forteller at han ble fascinert av folkets kjærlighet til kirkene.

– All inntekten på en bestemt line eller et bestemt garn gikk gjerne til kirken. I tillegg la folk selv ned mye arbeid i kirkebygget. Interiør ble ofte gitt av fiskere som nesten hadde omkommet. Det ble gitt i takknemlighet over å ha blitt berget.

I et års tid samlet han bilder. Så begynte han å skrive.

– Både samtaler med folk langs kysten og litteraturen om kirkene har gitt meg mange aha-opplevelser, sier forfatteren.

Han kaller prosjektet «en dannelsesreise i kirke og kyst».

– Noen vil kanskje si at en kirke er en kirke. Hva er fellesnevneren for kirkene på kysten?

– Det har litt å gjøre med at historien aldri er fortalt. Kysten var lenge den viktigste ferdselsåren i Norge, og kirkene lå midt i hovedveien – der folk dro. Det gjør at de også alltid er vendt ut mot sjøen, inngangsdøren er mot havet. De er plassert sentralt i bygda slik at det er det første du ser når du kommer sjøveien. Før fyrvesenet ble skikkelig utbygd, var kirkene også viktige seilingsmerker langs kysten, svarer Hansen.

Nordnorske kirker er sterkt representert i boken. Bergenseren legger ikke skjul på at kirkene i de nordligste landsdelene har gjort et spesielt inntrykk.

– Ja, og spesielt i Lofoten, der flere kirker er bygget for å ha plass til mange under sesongfiskeriene. Lofotkatedralen er en av landets største kirker med 1200 sitteplasser. Under lofotfisket kunne 2000 presse seg inn i benkeradene, forteller Hansen.

I dag bor det 300 mennesker i Kabelvåg.

Da jekten kom tilbake

En bok om kirker på kysten må også bli en bok med dramatiske historier.

I Nord-Norge hadde hver bygd sin jekt, som de brukte til å frakte tørrfisk til Bergen. På vei tilbake hadde jektene med seg mel og korn, salt og krydder, metallvarer og keramikk, malt til ølbrygging, brennevin og tobakk.

Havarerte jekten, var det ikke bare lasten som forsvant, men også mannskapet.

På Øksnes i Vesterålen kom ikke jekta tilbake som forventet. Det gikk et år, og håpet svant. Etter enda et år, var det ingen som trodde at de ville se noe mer til skuta med rødbrune seil. Men da dukket den opp.

Historien vil ha det til at klokkeren ga seg i kast med kirkeklokken med en slik intensitet at den sprakk – av glede. Sprekken er godt synlig den dag i dag.

Historien lever i beste velgående på folkemunne, men Hansen vil ikke gå god for at den er helt sann.

Rafsund-området i Vågan kommune fikk sin kirke først i 1951. Hadde gudshuset i Digermulen kommet noen tiår tidligere, kunne en fryktelig tragedie vært unngått.

Et brudefølget på 25 måtte nemlig over fjorden for å se Nikoline Olsen bli viet til Daniel Kristoffersen i Lofotkatedralen.

På vei hjem gikk motorskøyta «Skarven» på grunn. 14 berget seg i land. Elleve omkom. Blant de omkomne var brudeparet. Ennå snakker de i Digermulen om «brudeforliset». Ved kirken er det reist en egen stein til minne om hendelsen i 1920.

Ti av de omkomne er gravlagt side om side med brudeparet i midten. Det står alltid friske blomster på gravene.

Ervik kirke på Stadtlandet ble reist til minne om de 60 som mistet livet og de 70 som overlevde bombingen av hurtigruteskipet Sanct Svithun 30. september 1943.

Seks britiske bombefly angrep skipet, som var på vei fra Ålesund til Måløy. Det skulle være tyske soldater om bord, men de fleste av disse hadde gått over på et annet skip i Ålesund.

Tok sin tid før den ble reist

Bygdefolk fossrodde for å berge folk og fikk også i land skipsklokken. Den henger nå som kirkeklokke i tårnet i det som tidligere het Sanct Svithun minnekapell.

Kirken ble planlagt av nazistene, som brukte hendelsen for alt den var verdt i sin propaganda. I flere år etter krigen var det politisk umulig å få reist en slik kirke, siden bombingen var utført av våre allierte. Først i 1970 ble kirken bygget.

Trond J. Hansen tror ikke han har skrevet noen bestselger, men gleder seg over fine tilbakemeldinger på et prosjekt som han underveis var på nippet til å gi opp.

– Det var jo et ganske stort arbeid. Noen ganger kjentes det altfor stort. Og så kommer de dagene da du føler at det du holder på med, er helt elendig. Jeg vil tro at dette er en kjent opplevelse for folk som jobber med slike prosjekter, sier han.

– Hvem er boken skrevet for?

– Det er jo mange som spør om «min kirke» er med. Det er den sannsynligvis ikke. Dette er ikke et oppslagsverk om norske kystkirker, men historier om noen av dem og dermed også om en viktig del av vår historie. Kanskje er det kjekkere å lese om kirkene man ikke kjenner enn om de man kjenner veldig godt? Jeg håper også at boken kan bidra til at folk oppsøker disse spennende bygningene langs kysten, sier Hansen.

Moloer neste

Etter bøker om naust og kirker er det kanskje ikke så mange flere byggverk langs kysten å skrive om?

– Jo visst! Min neste bok skal handle om moloer. Uten moloene hadde Norge sett helt annerledes ut. De har hatt en enorm betydning. Uten dem hadde folk bodd helt andre steder. Se bare på Finnmark etter krigen. Der det ikke var molo, ble heller ikke kirken bygget opp igjen, sier Trond J. Hansen.