Knut Alfsvåg om Pollestad-Bibelen: En oversettelse preget av smittende bibelglede

Artikkelen ble først publisert på fbb.nu.

En ny norsk bibeloversettelse er en begivenhet. Akkurat nå står de i kø. Bibelselskapet har bebudet at det skal komme en revisjon av 2011-utgaven i 2024. Men Kjell Arild Pollestad har kommet dem i forkjøpet med sin egen oversettelse.

I motsetning til alle andre oversettelser jeg har hørt om, inkludert Luthers GT-oversettelse, er dette et enmannsverk. Pollestad er blant de få som har tilstrekkelig kompetanse både i hebraisk, gresk og norsk til å ta på seg en slik oppgave, og jeg synes han har kommet godt fra det.

En viktig forutsetning for det er at han, selv om han har gjort dette alene, ikke har gitt avkall på den hjelp han har kunnet få fra andre oversettelser, inkludert 2011-oversettelsen, som han ofte følger. Den danske 1992-oversettelsen og den svenske fra 2000 er også blant dem han har konsultert sammen med andre oversettelser til moderne språk. Men han har litt andre oversettelsesidealer enn dem Bibelselskapets oversettere følger.

For det første prøver Pollestad å skille mellom oversettelse og fortolkning. Derfor er han skeptisk til kjønnsinkluderende språk der dette ikke uten videre kan forsvares filologisk. Adelfoí, som på gresk entydig er et hankjønnsord, blir derfor hos Pollestad til «brødre», ikke «søsken» som i 2011-oversettelsen.

Kjell Arild Pollestad klar med heilt ny omsetjing av Bibelen

En erfaren oversetter som Pollestad vet selvsagt at enhver oversettelse også er en fortolkning. Men han har et poeng når han skiller mellom oversettelser forankret i grunntekstens syntaks og semantikk og fortolkninger som tillater seg å gå utover dette. Når det gjelder det konkrete eksemplet jeg nevnte her, er det Bibel 2011 som går i utakt; Pollestad oversetter her simpelthen slik alle andre gjør det. Bibelselskapets valg når det gjelder å oversette hoi ioudaîoi i Johannesevangeliet med «jødenes ledere» er også helt utenkelig på Pollestads premisser. Han mener at oversettelsen skal være så filologisk presis som mulig, og så får en etterpå diskutere hvordan teksten skal forstås og anvendes.

For det andre har Pollestad et ideal om å oversette konkordant, det vil si at et ord i grunnteksten så sant det er mulig skal oversettes med samme ord overalt hvor det forekommer. Prinsippet kan ikke alltid følges slavisk og det gjør heller ikke Pollestad. Men en umiddelbar, og etter min oppfatning udelt positiv, konsekvens er at basar på hebraisk og sárx på gresk alltid oversettes med «kjøtt».

Katolikk valde bedehuset då han skulle lansere den nye bibel-omsetjinga si

Derfor er mannen og kvinnen i 1 Mosebok 2,24 igjen blitt til «ett kjøtt», og vi slipper den forunderlige konstruksjonen «én kropp» som 2011-oversettelsen gir oss. Ordet blir i Johannes 1,14 til «kjøtt», ikke til «menneske». I Romerne 7,25 tjener tekstens jeg syndens lov med sitt «kjøtt» slik grunnteksten sier det, ikke sitt «kjøtt og blod» slik det står i 2011-oversettelsen. Det høres imidlertid ut som «kjøtt», som forsvant i 1978-oversettelsen, nå er på vei inn igjen også i Bibelselskapets oversettelse.

For det tredje ønsker Pollestad å unngå forklarende oversettelser. Han prøver derfor å oversette slik at han bevarer originalens rytme, poesi og – om nødvendig – også dens tvetydighet. Han prøver å oversette Salmene slik at teksten blir sangbar. Han er ikke redd for å særtrekk i bibelspråket som det å begynne fortellende setninger med «og», og han har også bevart det hebraiske «og se» for å uttrykke perspektivforskyvning.

Et eksempel her er 1 Mosebok 24,63-64, som i 2011-oversettelsen blir slik: «Ved kveldstid tok han en tur ut på marken. Han så opp, og der fikk han se noen kameler som nærmet seg. Da Rebekka så opp og fikk øye på Isak, steg hun raskt ned fra kamelen.» Pollestads oversettelse bevarer mye mer av den hebraiske fortellerstilen: «Og Isak gikk en tur ut på marken da det led mot kveld, og han løftet blikket og så, og se – det kom kameler. Og Rebekka løftet blikket og så Isak, og hun steg ned fra kamelen.»

Dette er et gjennomgående, og etter min vurdering svært vellykket, trekk ved hans oversettelse. Gevinsten ved å unngå de forklarende omskrivningene er at Pollestads oversettelse ikke har det preget av patriarkalsk overlegenhet som lett preger slike oversettelser. Han ser det ikke som sitt mål å formidle sin store bibelfaglige innsikt til de hjelpeløst uforstående; han står sammen med sine lesere i undring over hva det er Gud sier til oss i sitt ord. På denne måten har han laget en oversettelse som slik jeg ser det, rett og slett er preget av smittende bibelglede.

Oversettelsen av englesangen julenatt er et gammelt problem. På gresk står det at de lover fred på jord en anthrópois eudokías, «i velviljens mennesker». Men er det Guds eller menneskers velvilje det her er tale om? Vulgata velger det andre alternativet og oversetter in hominibus bonae voluntatis, «blant mennesker av god vilje». Dette er gått inn i romersk-katolsk liturgisk språk som «fred på jorden for mennesker av god vilje».

Pollestad følger likevel majoriteten av nyere oversettelser og regner med at det er Guds velvilje englene synger om. Derfor oversetter han «fred på jorden i mennesker hans glede,» men altså ikke fullt så ordrikt forklarende som Bibel 2011: «fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

Oversettelsen av Herrens bønn er et nærmest uløselig problem, fordi gresk her bruker 3. person imperativ, en form som ikke fins verken på norsk eller noe annet språk jeg har vært borti. Her har den romersk-katolske liturgien beholdt «helliget vorde», mens Pollestad foreslår: «Vår Far, du som er i himlene! Helliget være ditt navn. Komme ditt rike.» Tro mot sitt ønske om å være tett på grunnteksten, har han altså valgt å beholde flertallsformen «himlene».

Kjell Arild Pollestad: – Den nye bibelomsetjinga er berre for den lesande delen av folket. Dei andre har eg gitt opp

Oversettelsen av Johannes 3,16 har vært en del diskutert i det siste. Tradisjonelt har grunntekstens apólætai blitt oversatt med «gå fortapt». Etter en del diskusjon ser det ut til at 2024-oversettelsen har landet på «gå tapt». Pollestad har imidlertid ikke funnet noen filologiske grunner til å endre den tradisjonelle oversettelsen og oversetter «gå fortapt».

Pollestad oversetter til et stilsikkert, konservativt riksmål uten å virke gammelmodig. Han skriver «fram», ikke «fram», men «språk», ikke «sprog». Han unngår ord som kan oppleves i overkant hverdagslige; i motsetning til 2011-oversettelsen bruker han ikke «jenta», men skriver «den unge kvinnen». Han er ikke redd for å bruke litt sjeldne norske ord som «hjord», blant annet i juleevangeliet, men språket oppleves aldri unaturlig.

Pollestad har gitt avkall på kryssreferanser og opplyser derfor ikke om hvilke tekster som siteres eller alluderes til. Den som er på jakt etter slikt, og det er jo en bibelleser ofte, må gå til andre kilder. Han har imidlertid noen fotnoter som dels forklarer oversettelsesvalg, dels opplyser om at her er teksten rett og slett uforståelig.

Noen ganger, for eksempel til Jes 7,14, opplyser han om at oversettelsen følger Septuaginta. Bakerst er det en kort liste med ordforklaringer, og en nyttig liste han har kalt «En snarvei gjennom Bibelen», som lister opp sentrale avsnitt i Bibelens ulike bøker.

Pollestads valg og prioriteringer gjør at han har endt opp med en bibeloversettelse som yter litt motstand for moderne bibellesere. Vi opplever umiddelbart at vi leser en tekst som er blitt til i en tid med andre samfunnsforhold og andre stilidealer enn det vår tid har. For oss som er så gamle at vi har vokst opp med 1930-oversettelsen, føles det litt som å komme hjem; her får vi en bibel slik vi var vant med den, men uten det arkaiske preget av «I» og «eder».

De overivrige, upoetiske omskrivningene som preget 1978-oversettelsen, er her borte i enda større grad enn i 2011-oversettelsen. Samtidig er førsteinntrykket at vi står overfor solid oversetterhåndverk som ikke er engstelig for å benytte seg av bibelvitenskapelig kunnskap der den ikke står i motsetning til Pollestads oversettelsesprinsipper.

Jeg tror han har lykkes med sin målsetting, som er å lage en bibeloversettelse som er godt lesbar for dem som leser bøker. De som ønsker en forklarende bibelparafrase, må henvende seg andre steder; det er ikke det Pollestad har satt seg som mål å lage. Han har gitt oss en slitesterk oversettelse som jeg tror vil leve lenge og forhåpentligvis blir mye brukt.