Koker suppe på taushetsbelagt dagbok

Hjemme i bokhylla har jeg en bok av Peder Olsen som heter «Jeg tviler men vil tro». Den utkom i 1963 og på baksiden står det: «Sykehusprest Peder Olsen har særlige forutsetninger for å kunne veilede i trosspørsmål». Det understrekes at han har utgitt flere bøker.

Den lille boka tilhørte min bestemor. Ingenting tilsier at hun visste at Peder Olsen var Quislings sjelesørger i flere måneder i 1945.

Brudd på taushetsplikt

Nå har barnebarnet – VG-journalist Håkon F. Høydal – skrevet en bok om sin farfar og samtalene hans med Quisling de siste månedene frem til henrettelsen 26. oktober 1945. Boken er basert på bestefarens dagboknotater.

Det gjør boken kontroversiell siden den er et brudd på prestens taushetsplikt.

«Quisling er død, han har ingen etterkommere. Farfar er død. Vi mener plikten overfor historien er viktigere enn den plikten man har hatt overfor Quisling», er begrunnelsen Høydal gir ifølge Aftenposten 27. august.

Jeg er slett ikke sikker på at den er god nok. Dessuten røpes mer enn bare samtalene med Quisling. Det gis inntrykk av at det også blir referert fra andre sjelesorgsamtaler.

Lite nytt om Quisling

Egentlig sier «Kruttårnet» lite nytt om Quisling og hans tanker frem til dødsstraffen ble fullbyrdet.

Det eneste nye, kanskje, er at han i noen av samtalene ga uttrykk for noen glimt av usikkerhet. Kunne han virkelig ha «tatt feil av sin livsoppgave»?

Slik sett kan det innvendes at boken koker suppe på spiker. Det meste som fortelles gjennom bokens 176 sider handler ikke om samtalene mellom Olsen og Quisling.

Mye av det vi får vite om Quisling er derimot hentet fra andre kilder. Her er referater fra rettssaken, sitater fra brev han skrev og henvisninger til hva andre observerte under hans fengselsopphold.

Respekt for bestefaren

Vi møter også Peder Olsens tro og teologi, han og konas liv, og får vite mye om hans lange prestetjeneste. Det er blant annet sterk å lese om ekteparets tap av en sønn bare tre dager etter fødselen i 1944. I noen dager svever også ektefellen mellom liv og død.

Forfatteren viser stor respekt for sin bestefar – som døde da forfatteren og barnebarnet var fem år gammel. Samtidig ligger en tydelig distanse innbakt i en del av skildringene. Farfarens tro blir innimellom fremstilt som temmelig eksotisk.

«I den virkeligheten Peder levde i, var Gud reell og allmektig», skriver Høydal. Vi leser at «Peder var en bokstavtro mann som kjente seg frelst». Paulus kalles «religionsbygger».

Underveis gjengis også en mengde bibeltekster. Forfatteren vil gjerne at leserne skal forstå at farfarens tro ga mening, retning og håp.

Velskrevet og velkomponert

Det er noe utfordrende å bedømme boken «Kruttårnet. Farfars samtaler med Quisling».

Isolert sett er boken velskrevet og velkomponert. Stoffet er interessant – kanskje særlig for de som ikke allerede vet mye om Quisling. Det gjør inntrykk å lese hvordan Peder Olsen forsøker å bidra til at en forhatt mann, selveste landsforræderen, kan bli evig frelst.

Men boken representerer også et krystallklart brudd på en prests taushetsplikt. Og det er slett ikke opplagt at det kan forsvares.