Kompetanse om asylpolitikk?
Kirken skal ikke drive partipolitikk, men tydeliggjøre på et overordnet nivå hva som er kristen etikk, tilbeste for oss alle. Så er det opp til politikerne å utforme konkrete politiske løsninger.
Forleden dag kom følgende spørsmål på en e-post: «Hvilken kompetanse har dere i kirken på å uttale dere om asylpolitikken i Norge?» Her mitt svar:
Kirken har alltid engasjert seg i samfunnet. Nestekjærlighetsbudet er bærende i kristendommen og en kristen må forholde seg til sin neste. Kirker og misjon har etabler skoler og helseinstitusjoner, og det er få ting som forandrer kulturer og samfunn mer enn å gi folk utdannelse og velferd. Kirker har opp igjennom historien både vært kritiske til makthavere og støttet makthavere. Spørsmålet er derfor ikke om kirken skal engasjere seg i samfunnet og i politikk, men hvordan vi gjør det.
Annonse
Kirken er partipolitisk blind. Det spiller ingen rolle for kirken hvilke politiske partier som er enige eller uenige med oss. Vi skal påpeke urett og si ifra når menneskeverd og likeverd krenkes og skaperverket ødelegges. Den norske kirke har kritisert asylpolitikken både til dagens borgerlige regjering og til den forrige rød-grønne regjeringen.
Kirken skal ikke drive partipolitikk, men tydeliggjøre på et overordnet nivå hva som er kristen etikk, til beste for oss alle. Så er det opp til politikerne å utforme konkrete politiske løsninger. Ofte finnes flere gode handlingsalternativer, og derfor finnes det kristne i de fleste politiske partier. Men noen ganger er politikken så opplagt i strid med kirkens verdier at vi må advare mot den. I Bibelen møter vi mange mennesker på flukt. Jesus var selv flyktning som barn. Tekster om gjestfrihet mot «de fremmede» og om vårt ansvar for fattige, utstøtte og nødlidende er gjennomgående i Skriften. Menneskeverdet og nestekjærligheten er noe av det mest grunnleggende i vår jødiske arv og kristne tro.
Når Den norske kirke utaler seg om flyktning- og asylpolitikk, gjør vi dette med solid teologisk kompetanse og støtte i det brede kirkelige fellesskapet, i Norge og internasjonalt.
Kirker og kirkelige organisasjoner er blant dem som har lengst erfaring med hjelpearbeid blant flyktninger. Både Kirkens Nødhjelp (KN) og Det lutherske verdensforbund (LVF) ble etablert rett etter 2. verdenskrig, og de arbeidet i starten med europeiske krigsflyktninger.
KN er en av Norges største nødhjelpsorganisasjoner og har 70 års erfaring med internasjonalt flyktningarbeid. Flere andre norske diakonale- og misjonsorganisasjoner arbeider også blant flyktninger, og internasjonalt er LVF en av de aller største aktørene.
Kristne menigheter utgjør trolig det mest utbredte grasrotnettverk i verden. Gjennom våre søsterkirker får vi høre historiene til menneskene på flukt. De blir medmennesker, ikke tall og utgifter. Menigheter er ofte de første som tar imot og hjelper migrantene, også her hjemme er mange lokalmenigheter engasjert.
Den norske kirke er medlem av flere internasjonale organisasjoner og nettverk, bl.a. Den Kirkelige Migrasjonskommisjon i Europa som driver et omfattende arbeid i samarbeid med kirker, sivilsamfunn og politikere, bl.a. EU-institusjonene. Her hjemme er vi med i Asylpolitisk Forum sammen med en rekke andre organisasjoner som arbeider med asylpolitikk både ut fra menneskerettslige, politiske og diakonale problemstillinger.
Så når du spør hvilken kompetanse kirken har når vi uttaler oss om asylpolitikk, er det korte svaret at dette er både et teologisk og diakonalt tema som hører til kjernen av kirkens arbeid og vår kristne tro.
