Konfliktbehandling i en mild tone

Det er en innholdsrik og lærerik bok forfatterne har gitt oss i og med «Historien om Palestina og Israel i moderne tid». De øser av sin historiske kunnskap, og formidler denne på en lettforståelig måte.

Om de har egne personlige syn- eller antipatier i disse spørsmålene, så skjuler de dem godt. Slik sett skiller denne boken seg veldig fra for eksempel Odd Karsten Tveits «Palestina, Israels ran, vårt svik» (2023). Tveit svinger sverdet så det er farlig å komme i nærheten av ham. Så godt som alt Israel har foretatt seg og foretar seg, er et ran. Og vi har støttet det ved vårt svik, ifølge Tveit.

To professorer

Jens Johan Hyvik er professor i moderne historie ved universitetet i Sør-Norge. Inger Marie Okkenhaug er professor i historie ved Høgskulen i Volda. Det er grovt regnet de siste 200 årene som er i deres fokus. Selvsagt er de veldig klar over at historien bakenfor konfliktene i Midtøsten er vesentlig lenger enn som så.

Om man ikke leser Det gamle testamente, så holder det at man setter seg inn i konfliktene og spenningene i Jerusalem rundt muslimenes moske, og restene av tempelet som er hellig for jødene. Den jødiske historien i denne sammenheng er i alle fall tre tusen år, mens muslimenes nærvær utgjør omtrent halvparten.

Det være nevnt. Det er som sagt ikke forfatternes fokus. Men leserne gjør vel i å ha disse lange linjene også i hodet mens man leser.

Palestina var fram til 1918 del av den osmanske provinsen Syria, et område som dekket dagens Syria, Libanon, Israel, Jordan, og det som forfatterne definerer som Palestina. I omtrent 400 år hersket osmanerne over hele det sentrale Midtøsten. Fra 1920 av ble det et britisk mandatområde. Det har således aldri vært noen stat eller nasjon som har hett Palestina.

Et eget palestinsk folk

Det har gjennom årtiene vært til dels heftige debatter om det finnes et eget palestinsk folk. Her får man ulike svar etter hvem man spør. De aller fleste vil jo erkjenne at «palestinerne» er arabere. Arabiske innbyggere med statsborgerskap i Israel blir der ofte benevnt som akkurat det; israelske arabere. Men andre peker på at man må respektere at mange av disse har sin identitet knyttet til det landområdet de og tidligere generasjoner har bodd i, og som ble kalt Palestina.

Men i dette området kalt Palestina, har det alltid også bodd jøder. Rett nok færre jøder enn arabere. Men burde man ikke da for å være rettferdig, kalle dem enten palestinaarabere eller palestinajøder!? For araberne har vel ikke noen enerett på dette begrepet?

Disse lange linjene er det ikke ofte man får med seg i den dagferske debatten om en- eller tostatsløsning.

Fra 1988 ble tostatspolitikken offisiell politikk for PLO. Da var det visst mange som hadde glemt de tre nei i 1977, da arabiske ledere var samlet i Khartoum og sa nei til anerkjenning av Israel, nei til forhandlinger og nei til fred. Nå er det mer enn tydelig at tostatsløsning er uaktuell både fra Hamas sin side og flere andre miljø i Midtøsten. Israel skal raderes vekk. Det skal ikke være plass til en jødisk stat midt i hjertet av Midtøsten.

Jeg synes ikke at forfatterne tar tilstrekkelig hensyn til at ganske mange arabiske ledere de siste tiårene har innrømmet at snakket om palestinere som eget folk, er et taktisk spill. For eksempel Zuheir Muhsein i 1977, sjefen for PLOs militære hovedkvarter: «Det palestinske folk finnes ikke. Innføringen av en palestinsk stat var kun et middel for å kunne fortsette vår kamp mot staten Israel.»

Imperiet gikk i oppløsning

Hyvik & Okkenhaug går selvsagt gjennom de aktuelle hendelsene fra tidspunktet da det osmanske imperiet gikk i oppløsning, og nesten samtidig med at første verdenskrig kom til en ende, med etterpåfølgende forhandlinger der verdenskrigens seierherrer et stykke på vei tegnet nye kart både av deler av Europa og Midtøsten.

Selvsagt er Balfour-erklæringen med, Syces-Picot-avtalen, San Remo-forhandlingene, Folkeforbundet fra 1922, Transjordan sin rolle og britenes forhold til Transjordan, Peel-kommisjonen, andre verdenskrigen og Holocaust, FNs vedtak i 1947, krigen som startet umiddelbart etter at Israel ble proklamert, utviklingen innen Fatah, PLO, og etter hvert Hamas – helt fram til høsten 2023 – og en del stoff om FN og UNRWA og flyktningtematikken.

De skriver også om flyktningtemaet i motsatt retning, nemlig alle de hundretusener jøder som dro fra sine respektive arabiske hjemland og til den nye jødiske staten fra 1948 og utover.

Både arabiske og jødiske spenninger

Flere ganger kommer Hyvik og Okkenhaug inn på det faktum at man innen arabiske sammenhenger har hatt vanskeligheter med å komme fram til en samlet ideologi og strategi, i hovedsak fordi det har vært sterke familier eller klaner som har vært i opposisjon til hverandre. Og selv om mange arabiske ledere kunne uttrykke forakt overfor jødene, var det mange som solgte jord til dem. Fikk de god betaling, så var det visst ikke så farlig om pengene kom fra en jøde!

Forfatterne skjuler selvsagt heller ikke at det har vært, og er til dels sterke spenninger i det israelske samfunnet. For eksempel mellom ulike politiske parti, mellom jødiske og arabiske innbyggere, mellom jøder fra ulike land og miljøer (askenaser og sefarder), mellom religiøse og sekulære, og mellom fattige og rike.

Boken er avsluttet høsten 2023. Den er à jour i og med at terroren 07. oktober fra Hamas sin side er med. Men de lar klokelig være å spå noe om hvordan dette ville utvikle seg. Men det leser og ser vi i aviser og andre medier daglig.

Boken rommer flere interessante kart over de omtalte områdene. Noen svart-hvitt bilder, og personregister, fyldig litteraturliste og en historisk linje er med. Notene er ikke samlet til slutt, men står i petit nederst på hver side.