Kors og kristne symboler nedpakket

Den massive reaksjon mot avtalen mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og Det norske misjonsselskap (NMS) førte frem. UDI snudde og skal ha ros for det.

Likevel kjennes en viss bismak.

Kravet fra UDI om fjerning av kors og Jesus-bilder fra kristne institusjoner for asylformål sier atskillig om norske myndigheters holdning der det lukter «kristenmannsblod».

Dette er dessverre ikke noe nytt. Det bemerkelsesverdige er at NMS la seg flat. En slik holdning fortjener ingen ros. Den lukter svik. Brorsons salme fra 1765, «Korset vil jeg aldri svike», er verd å ha i bakhodet i dagens norske samfunnssituasjon.

UDIs regelverk er direkte merkelig.

Hvorfor krever man fjerning av alle kristne symboler når «UDI understreker at de ikke kjenner til at noen asylsøker har bedt om at religiøse symboler fjernes»? (Dagen 01.12)

Hvilken agenda er det da som ligger bak?

Argumentet er nøytralitet. Det holder ikke. Nøytralitet er ikke å fjerne alt som bærer bud om et samfunns verdier, tro, kultur og historie. Det er intoleranse.

Når UDI hevder at dette er nødvendig av hensyn til variasjon og mangfold blant dem som kommer hit, hva da med det aller viktigste – at det er i dette samfunnet de skal integreres?

Dette henger rett og slett ikke sammen. Dersom noen motsetter seg integrering med alt hva det norske samfunn innebærer, bør de snarest bli fortalt at de er kommet til feil land.

Vi vet nå hva UDI står for. Hva NMS står for er mindre klart.

Argument gjengitt i media for at UDIs krav ble godtatt, er verd å se nærmere på:

«Man trenger ikke å ha kristne symboler for å utføre kristne handlinger», uttaler leirstedsleder. Det høres jo fromt ut.

Og kommunikasjonsleder i NMS sentralt følger opp:

«Kristne symboler må bort om et leirsted skal bli asylmottak.»

Og fortsetter: «Det betyr mer for oss å vise kristen nestekjærlighet overfor mennesker i nød enn å holde fast på de kristne symbolene på leirstedene. Dette er også i tråd med hvordan vi driver vårt bistandsarbeid i utlandet.»

For det første: Å vise kristen nestekjærlighet er en utfordring til oss alle uansett. Men å løsrive dette fra den sammenheng den står i, er dårlig vitnesbyrd.

Vi skal jo nettopp vise til Ham som er nestekjærlighetens kilde og opphav, Kristus og korset! Alt som bærer bud om Ham, blir altså nedpakket i et senter som er innviet til å tjene Ham.

Dette er for dårlig – selv om det kan innebære økonomisk fortjeneste. Nettopp da! NMS er Norges eldste misjonsorganisasjon, en organisasjon med oppgave å ivareta korset, heve korset der det skal heves og plante korset der det ikke er plantet fra før. Det er faktisk det som er misjon.

Da kan man ikke bare pakke det ned fordi UDI tillater seg å fremme diskriminerende forutsetningskrav.

Honnør til Sarons Dal og Rune Edvardsen for klart standpunkt!

For det andre: «dette er også i tråd med hvordan vi driver vårt bistandsarbeid i utlandet».

Det må forstås slik at NMS i sitt arbeid skjuler sin egentlige identitet som misjon der vekten ligger på bistand (her lyder tonene fra Norad). NMS er primært ingen bistandsorganisasjon. Det er en misjonsorganisasjon hvis primæroppgave er å forkynne evangeliet om Ham som døde på korset for å frelse en fortapt menneskeslekt.

Korset er vårt seierstegn!

Dersom dette er nedpakket også i bistandsarbeidet i utlandet har NMS mistet sin legitimitet. Da kan man like gjerne søke fusjon med Kirkens Nødhjelp.

NMS bør kanskje gjøre som UDI – ta en ny runde med seg selv.

Til slutt en utfordring til både UDI og NMS:

Mange av flyktningene er kristne som på grunn av korset har måttet flykte fra usikkerhet, forfølgelse og undertrykkelse ikke minst der islam rår grunnen. De søker frihet og trygghet i Norge.

Altfor mange eksempler viser at heller ikke her finnes tryggheten. Å bo i asylmottak sammen med muslimer (særlig) har vist seg å innebære hetsing, trakassering og fysisk vold på grunn av kristen bekjennelse. At det tilslutt kan koke over for offeret har dessverre vist seg å få alvorlige følger.

Ville det ikke da ha vært en fordel med registrering også av religionstilhørighet og dermed bosted blant egne?

Da kunne kristne flyktninger få bo i mottak preget nettopp av symboler og bilder som de kjenner som sine. Burde det ikke være vår plikt å kunne gi dem den tryggheten?

UDIs erfaring er jo at dette har mindre betydning for andre. For kristne, særlig konvertitter fra islam, vil det innebære redusert både frykt og konflikt, noe som påfallende ofte oppstår i felles mottak, særlig med muslimer. Men det kommer sjelden og aldri i media.

Les også: