– Kristen musikk har ikke fått den anerkjennelsen den fortjener

Denne høsten gir musikkjournalist Olav Solvang ut en bok om den kristne populærmusikken i Norge. Boken på nesten 700 sider definerer selve livsverket til journalisten fra Vårt Land.

– Jeg har alltid tenkt at det er veldig mye bra musikk og mange bra artister innenfor kristen musikk. Men de har aldri har fått den anerkjennelsen de fortjener, sier Solvang.

Forfatteren nevner et eksempel i Solveig Leithaug, som han regner som en av Norges beste singer songwriters. Hun er bosatt i Nashville, men besøker hjemlandet sitt Norge flittig.

– Når jeg nevner henne for folk utenfor kristne miljø, spør de: Er hun i slekt med Gabrielle Leithaug?

Solveig er tanten til Gabrielle, som er kjent for låter som «Ring meg» og «5 Fine Frøkner».

– Så den delen av norsk musikkhistorie har vært underkommunisert i samfunnet generelt, mener forfatteren.

Men det er også en annen grunn til at Solvang ville skrive boken. Uten den kristne populærmusikken er han usikker på hvordan det hadde gått med hans egen tro.

En åpenbaring

Året var 1967, og Solvang var 12 år gammel. The Beatles sang «All you need is love» og på hjemmebane var låten «Eg hadde ein gong ein båt» med Vestlandsduoen Ivar og Kari Medaas populær.

Men i kirken var det salmer og orgel, og på bedehuset var det strengemusikk.

Solvangs far var pastor i Misjonsforbundet (i dag Misjonskirken). Han skulle ha en møteserie og hadde invitert den kristne artisten Arve Vangberg. Det ble et gjennombrudd for 12 år gamle Solvang.

– Da skjønte jeg at det gikk an å være kristen popartist. Og at det var greit for kristne å like popmusikk.

Vangberg er regnet som en av Norges første kristne popartister. Selv om Aage Samuelsen allerede hadde banet en vei, var Vangbergs musikk mer rytmisk og moderne.

– Eldre kristne fordømte den rytmiske forkynnelsen hans, mens barna deres spilte platene i smug, forteller Solvang.

Gjennombruddet

Mot slutten av 60-tallet dukket det opp en rekke kristne band som Heralds, Joyful singers, Seven Candles og Thats Why.

Men det var først på 70-tallet at det kom artister som satte så dype spor at de huskes av folk flest i dag.

Rune Larsen, Arnold Børud, Ivar Skippervold og Kjell Fjalsett dannet gruppen Frisk Luft (mot åndelig forurensing).

De fikk drahjelp fra Jesusvekkelsen og gospelbølgen. Ten Sing-kor poppet opp rundt omkring i norske menigheter.

Dette skulle få betydning for unge Solvang. Han husker en episode fra ungdomsskolen spesielt godt.

– De annonserte over høyttaleranlegget at det skulle være konsert i gymsalen. Plutselig stod det et stort kor på scenen med band.

Koret Crossing fra Holmen menighet var et av de første Ten Sing-korene i Norge.

– Det var trommer, og musikken dundret i veggene. Klassekameratene mine klappet. Jeg følte meg stolt over å være en kristen.

Den kristne populærmusikken hadde fått et feste. Men det skjedde ikke uten motstand.

Rytmene møtte motstand

Mange organister og prester mente at Ten Sing ikke hørte hjemme i kirken.

– Organisten Kjell Mørk Karlsen sa: Får vi rytmer i kirken, så er det ikke lenge før vi får cola og hamburger i nattverden.

En annen sammenlignet musikken med å tapetsere altertavlen med dårlige tegneserier.

Da et Ten Sing-kor skulle synge i Fredrikstad domkirke, ble de først nektet å synge. Så fikk de likevel lov.

– Men da begynte organisten å dundre løs på orgelet for å ødelegge øvelsen deres. Det var en voldsom kamp særlig mellom organistene og den nye musikken.

I frimenighetene snakket man mer om opprør og at det kom fra djevelen.

Selv om motstanden kanskje var sterkest på 70-tallet, var det heller ikke fritt fram på 80-tallet.

Stanset konserten

Artisten Bjarte Leithaug (broren til Solveig Leithaug) husker spesielt godt en episode.

– Det som skjedde i Gand kirke var brutalt, sier Leithaug da Dagen møter ham i hans hjem på Frekhaug i Nordhordland.

Året var 1983 og Leithaug var på turné. Med seg hadde han et oppvarmingsband, en gruppe med ungdommer som spilte en litt røffere rock enn det han selv gjorde.

– De var bare 13-14 år gamle, men veldig sjarmerende og flinke. De spilte for det meste låter fra det svenske kristenrockbandet Jerusalem, forklarer Leithaug.

Nesten 700 forventningsfulle ungdommer hadde fylt Gand kirke i Sandnes. Men i salen var også den nylig gjenvendte Afrika-misjonæren Bjørn Bue.

– Oppvarmingsbandet satt i gang, og folket i salen klappet.

Bue fikk sjokk. Han hadde ikke fulgt med på utviklingen i Norge og følte at dette var «feil ånd».

– Etter to-tre låter gikk han fram og stanset hele konserten.

– Sa unnskyld

Situasjonen som oppstod beskriver Leithaug som kaotisk. Det var full kirke og alle ville ha konsert utenom kirkens mann.

– Folk begynte å pipe i salen. Så jeg forklarte så godt jeg kunne at tekstene var kristne og at vi ville respektere kirkerommet.

Bue valgte å gi de unge en sjanse til.

– Det ble en kjempekveld, sier Leithaug.

Dagen etter var det gudstjeneste i kirken. Bue gikk fram på talerstolen og ba om unnskyldning for å ha stanset konserten.

– Avisene skrev om det og det ble en snakkis. Senere ble han biskop og gjorde en kjempejobb. Hver gang vi treftes etterpå beklaget han det som skjedde, forteller Leithaug.

Advarsler og latter

Artisten fra Frekhaug turnerte store deler av 80-tallet. Han brukte mye humor i sangene sine, noe som vekket reaksjoner.

Låten «Pinsevenner, Frie venner» var på kanten for mange.

– De mente at jeg harselerte med kristne. Min far sa til meg: Den låten må du aldri gi ut, men jeg ga den jo ut, sier Leithaug.

Teksten handler om at det fins så mange kristne trossamfunn som alle mener de har rett. Så møtes de i himmelen og blir overrasket over å se de andre der.

Men Leithaug fikk også positive tilbakemeldinger på låten. På generalforsamlingen til Det norske misjonsselskap i 1984 kom det noen misjonsforeningsdamer bort til artisten.

– De klemte meg og sa: Tusen takk. Jeg har aldri ledd så mye på et møte noen gang.

Helt naturlig

Selv om Leithaug har brukt mye humor i tekstene sine, opplever han at han står i den samme tradisjonen som sangevangelistene.

– Jeg alltid tenkt at sangene mine skal bygge en bro mellom gamle og unge, mellom ikke-kristne og kristne. Da er humor en inngang, men det er klart at det var uvant for folk, sier han.

Leithaug vokste opp med kristen musikk. Det føltes helt naturlig at det også skulle være hans jobb.

– Hele platesamlingen vår hjemme bestod av kristne artister som Marit og Irene, Kurt og Roland og Evie. Alt i familien, miljøet og bedehuset handlet om det evangeliske. Så for meg føltes det aldri som et valg. Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli en profan artist eller spille danselåter.

Han beskriver 80-tallet som en «susende tid».

– Vi traff en nerve blant kristen ungdom. Det var en spennende og flott tid.

Lovsangen kom

På 80-tallet dukket det opp en rekke store kristne artister som Bjørn Eidsvåg, Hans-Inge Fagervik og Sigvart Dagsland. Samtidig vokste gospel i popularitet blant annet gjennom utgivelsene til Oslo Gospel Choir.

Et tiår senere kom lovsangen som et lokomotiv inn i norske menigheter.

Låten «Shout to the Lord» fra Hillsong Music gikk verden rundt og satte sitt preg på mange frimenigheter. Selv om lovsangen brakte fornyelse og inspirasjon, tok den også mye plass.

– Med lovsangen ble det ikke særlig plass for vanlige kristne artister eller band, sier Solvang.

Han mener at den allerede innadvendte kristne musikkbransjen forsvant «enda mer inn i menighetens indre gemakker». Noen artister ble lovsangsartister.

– Lovsangsartister som Bjørn Aslaksen og Rudi Myntevik opplevde etter hvert at lovsangsstilen begrenset dem både musikalsk og tekstlig, sier forfatteren.

– Troen skal være med

På 2000-tallet var det blitt langt mer vanlig å være kristen og artist, uten at man var kristen artist.

Tvillingene Ingelin og Hildegunn Reigstad ønsket å være artister i den sekulære musikkbransjen. Samtidig ville de være tydelige med sin tro.

– Det et spørsmål vi har slitt litt med. På en måte har vi ønsket å definere oss inne i den sekulære popmusikken, samtidig har vi sett at vi begynte å spille i kirker og bedehus og har fortsatt med det, sier Ingelin.

Gjennom bandet Garness har de to gitt ut låter med tekster som har et underliggende kristent budskap.

– Vi ønsker jo at troen skal være med i alt vi gjør, men vi trenger ikke alltid synge eksplitt om den, sier Hildegunn.

Et eksempel er låten «Rescue Me». Teksten er en slags bønn om redning, men Gud nevnes ikke.

– Det er likevel ingen tvil om hvem vi tenker på. Det er Gud som redder oss, sier de to.

Pop og lovsang

Tvillingduoen ble for alvor kjent da de deltok i tv-programmet «Absolutt norsk». De har sunget for kongefamilien ved en rekke anledninger og samarbeidet med artister som Marit Larsen, Sigvart Dagsland og Odd Nordstoga.

I 2009 kåret Dagbladet deres plate «Barnet i krybben» til årets beste juleplate. Noen av sangene fremførte de på NRK i programmet «Kvelden før kvelden».

Ingelin og Hildegunn har alltid vært aktive i en menighet og dermed vekslet mellom pop og lovsang.

– Har dere opplevd en forventing fra menigheten om at dere skulle utgjøre en forskjell i den sekulære musikkbransjen?

– Noen har nok snakket om det, men vi har alltid tatt det som en oppmuntring. Det er jo det vi har ønsket, sier Ingelin.

– Det har ikke vært en klamp om foten, men et mål for oss, sier Hildegunn.

The Voice-Endre: – Jeg går «all in» for Gud

Kristne stjerner?

Selv om det er mange år siden journalisten Olav Solvang fikk åpenbaringen om kristen popmusikk, mener han det fortsatt er behov for forbilder i musikkbransjen.

– Vi trenger kule kristne som vi kan identifisere oss med. Kristne som er flinke, som blir respektert i bransjen. Tenk bare på hva en mann som Rune Bratseth har betydd for mange kristne fotballspillere. Slik er det også med musikken.

Han tror de mange musikkonkurransene på tv har banet en ny vei for artister som er kristne.

– Idol, The Voice og Stjernekamp har vist at det er mange kristne talenter. Både Lisa Børud og Ole Børud fikk jo vise for hele det norske folk hvor flinke de er.

– Men hvilken sjanger er du selv mest glad i?

– Rock. Ikke metall, men autentisk rock. Larry Norman og Jan Groth har vært svært viktige for meg. I dag lar jeg meg også imponere av visepopen til Trygve Skaug, sier Solvang.