Mars Hill: En historie om en kirke, og om unge menn

Den amerikanske avisen Christianity Today har det siste halvåret publisert en svært velprodusert podkastserie om megakirken Mars Hill Church, og deres pastor, Mark Discroll. Den ligger åpent tilgjengelig på deres nettsider og er en historie om hvordan en konservativ og lærebevisst kirke opplevde rask vekst, og et plutselig dramatisk fall. Menigheten hadde en fasade som virket svært god, men et indre liv preget av frykt, maktmisbruk og personkultus.

I slike tilfeller er det lett å slå billige poeng mot meningsmotstandere. Slik våre trosfeller i Ungdom i Oppdrag og lignende organisasjoner fikk egenrettferdige pekefingre mot seg etter VG-serien «Frelst», kan mine nykalvinistiske søsken få det etter denne podkasten. Det er imidlertid sjeldent tjenlig, for slik Forkynneren sier det: «Det er intet nytt under solen».

Antakelig skyldes en del av problemene vi hører om menneskelige mekanismer som også er en fare i vår egen kristne sammenheng.

En ung manns vekst og fall

Mens de aller fleste menigheter har et flertall av kvinner, og gjerne også et flertall eldre, hadde Mars Hill påfallende mange unge menn. Hva får unge menn til å flokke seg til en pastor som skriker til dem om hvor ubrukelige, uansvarlige og umandige de er? Som praktiserer hardhet for dets egen skyld som et gode, grov prat som et virkemiddel i forkynnelsen, mannssjåvinisme som noe kristelig.
?

Podkasten gjør et godt arbeid i å sette menigheten i en kirkelig sammenheng, da i mega-kirkenes orientering mot kirkevekst og merkevarebygging. Videre i nykalvinismens vektlegging av lærebevissthet, tradisjonelle familieverdier og utfordrende forkynnelse. Jeg tror det siste er det viktigste, unge menn opplevde å ikke bli utfordret moralsk og intellektuelt i menighetene de gikk i.

I en tid der forkynnere i både frimenigheter og bedehus for det meste hadde droppet tidligere tiders utfordrende vekkelsesforkynnelse, fikk denne strømningen et tomrom å fylle gjennom internett. For å trekke veksel på dagens situasjon, bør vi spørre om et internettfenomen som Jordan Peterson fyller en rolle kirken har forsømt. Jeg tror ikke vi formidler tilstrekkelig sunn maskulinitet.

Selv hørte jeg en del på Driscoll og lignende forkynnere. De tok en rolle som de kristne sammenhengene jeg gikk i ikke fylte. For meg som testosteronfylt mann i begynnelsen av tjueårene var det frastøtende å synge inderlige sanger om hvor mye jeg elsker Jesus på en måte som utenfor menigheten ville blitt antatt å være sang fra en kvinne til en mann. Når du selv er fylt av ungdommelig overmot er det lite tiltalende å høre en selvhjelpstale om hvor vanskelig livet er.

Hvem drepte Mars Hill?

I møte med noe usunt er det noe menneskelig i å gå så langt i motsatt retning at det blir enda verre. Det er forståelig at en tøff, direkte og utfordrende provokatør var et forlokkende alternativ. Når jeg nå som prest besøker eldre mennesker brent av vekkelsesforkynnelsen i deres ungdom, forstår jeg hva som skapte de tannløse predikantene det reageres mot.

YouTube er den verste pastorlærer

I første episode stilles spørsmålet «Hvem drepte Mars Hill?». Et svar som forsøkes er at «kanskje vi alle gjorde det». I Bo-Giertz klassiske roman «Stengrunnen» kommer gullkornet om at «Menigheten er den beste prestelærer». Kanskje er denne historien et eksempel på at den også kan være en dårlig lærer i form av personkultus og å bygge menigheten rundt lederen.

Det er påfallende at pastoren, trass i en del problematiske karaktertrekk, i starten har gode og idealistiske intensjoner. Likevel skal det mye karakter til for å tåle å lykkes stort i ung alder, enten man er pastor eller popstjerne.

I en av episodene holdes det fram at menighetens vekst sammenfalt med framveksten av internett, og brukte dette godt i å fremme seg og sitt budskap. Faktisk i en slik grad at den fysiske menigheten ble nedprioritert.

Kjendisforkynnere er ikke noe nytt. Jeg har besøkt flere eldre med bokhylla full av kassetter med taler av Øivind Andersen (avdød forkynner i Norsk Luthersk Misjonssamband, red.anm.).

Likevel danner internett grunnlaget for en helt annen grad av selveksponering og personkultus. Internett har den ulempen at vi selv velger hva ved oss vi vil holde fram. Det er lettere å legge ut på Facebook når vi har laget en flott middag og tatt en treningstur, enn når vi ligger på sofaen og spiser Grandiosa. Likevel innebærer livet for de fleste av oss begge deler.

Det å være forkynner på internett har en særlig fare, fordi vi selv velger hva vi viser. Om en pastor får beundring for en god preken, får eventuell stolthet en sunn nedjustering når barna hans er de mest ustyrlige på søndagsskolen. YouTube og Facebook er dårlige menigheter, kanskje aller dårligst for forkynneren selv.

De som ikke tok ansvar

Pastoren i serien var hard med unge menn som ikke tok ansvar, og endte selv opp med ikke å ta ansvar for sårene han hadde skapt.

Etter å ha hørt serien sitter jeg igjen med spørsmålet hvorfor så mange ikke tok ansvar. Hvordan kunne menighetens medledere se på de fæle tingene som ble gjort? Hvordan kunne pastorer i tilknyttede menigheter som visste bedre, gi legitimitet til det usunne? Hvordan kunne en bevegelse som vektlegger menneskets synd og Guds ubetingede nåde danne grunnlaget for narsissisme og personkultus?

Apropos synd er det som skrevet i starten en stadig fristelse å rekke pekefingeren mot «de andre», hvem nå det skulle være. Tilfellet er likevel at personkultus er en fare, enten vi skulle være i DELK eller det som før het Levende Ord.

Det er talende at ingen ringere enn Lunde Forlag utga boken hans om ekteskap: «Sant om samliv». Boken gir pastorens kone skylda for mangel på tilfredsstillelse i deres sexliv, objektiverer kvinners seksualitet og ble (i USA, red. anm.) promotert gjennom manipulasjon av salgstall. Enkelte sitater er så grove at podkasten lar være å gjengi dem. Vi var ikke bedre enn amerikanerne.

Som en prest som eksponerer meg selv på internett, vil jeg derfor når du hører podkasten oppfordre til selvransakelse. Kanskje er det også noe å tenke over hvor sunt det er med internettgudstjenester, når ikke korona lenger gjør det til en nødvendighet. Jeg håper på lave seertall for unge og ivrige forkynnere.