ME-syke Marit gir ut diktbok sammen med en god venninne hun aldri har møtt

De siste 18 årene har Marit Rui vært mer eller mindre isolert i huset sitt på Sem i Tønsberg kommune. Likevel gir hun nå ut sin andre diktbok, illustrert med naturbilder.

– Dikt som er skapt i stillhet kan romme skatter i mørket, sier Rui.

Bildene i boken er tatt av venninnen Synnøve Grøtteland, og det særegne samarbeidet ble til ved en tilfeldighet.

Boken gis ut på Lyrikkforlaget og skal lanseres i midten av mai, oppgir Grøtteland.

– Uventet

I 2006 får Marit Rui en alvorlig grad av sykdommen ME. Hun blir så dårlig at hun må legges inn på sykehjem for en kortere periode. Rui har planer om å skrive dagbok, men en av de første kveldene kommer det i stedet et dikt.

– Det var uventet, for jeg hadde ikke tenkt å skrive dikt. Men i løpet av sommeren kom det dikt i ett sett, forteller hun.

Med unntak av legebesøk og andre nødvendige ærend, har hun vært mer eller mindre isolert i huset på Sem i Tønsberg kommune siden sykdommen meldte sin ankomst.

Det første livstegnet

I 2010 legger naturfotografen Synnøve Grøtteland ut et bilde av noen steiner og blikk stille vann på Facebook. Noen dager etter kommer det første livstegnet fra Marit Rui, som på det tidspunktet er en ukjent Facebook-venn. Hun har fått et dikt til bildet.

Sceneteppet er senket i stillhet før neste akt

Aktørene trer til side

Naturen klapper i takt

Scenen er pyntet i sølv

Aktører i fineste skrud

Vi ser i et speil og en gåte

En fullkommen Mester og Gud

– Traff meg så vanvittig

– Jeg husker at det diktet traff meg så vanvittig. Hun hadde tydeligvis sett alt i bildet mitt. Det var som om hun hadde vært med meg på turen, forteller Grøtteland, som bor i Bjerkreim i Rogaland.

Rui sier på sin side sier at ofte, når hun har skrevet et dikt til ett av Synnøves bilder, så sitter de to med akkurat den samme opplevelsen.

– Det er som om vi har gått sammen på tur, sier hun.

Rui forteller at mange av dem som kontakter henne sliter med både sykdom og andre ting. De forteller at de har fått hjelp ved å lese diktene hennes.

– De er speilvendte øyeblikk som kan formidle Guds storhet og omsorg til mennesker. Det er min hovedsak, og det takker jeg Gud for, sier hun.

Ut av stillheten

Hverdagen varierer mellom litt aktivitet og mye hvile. Ofte ligger hun i sengen, og ut av livets smerte kan det komme en setning som blir begynnelsen til et nytt dikt. I noen tilfeller har det skjedd at diktet har kommet med en gang når hun har fått tilsendt et nytt bilde.

Hun tror at mennesker må våge å møte stillheten for å se de små tingene i hverdagen og dybdene i livet.

Det hender at hun og Synnøve snakker med hverandre på telefonen, men etter 13 års kjennskap har de aldri møttes.

– Jeg har sett henne på tv-programmer der hun har sunget og snakket om diktboken vår. Selv har jeg aldri vært med på noe sånt.

– Men jeg håper vi skal få til å møtes en dag, legger hun til.

– Gleden i Gud er min styrke

Hver dag opplever Rui utfordringer med å være syk. Samtidig opplever hun at hun har en stor Gud, og det er det hun vil formidle.

– Gleden i Gud er min styrke. Det er mitt ord, og det tar jeg fram nesten hver eneste dag. Mitt ønske er å formidle at vi har en stor Gud som ser oss i alle livets situasjoner.

Så hender det i perioder at hun har det ekstra tøft. Da hender det at tanken melder seg: «Hvorfor våkner jeg i dag?» Når den kommer, vet hun at det rette er å stå opp av sengen og jage vekk de mørke tankene.

– Det handler om å løfte blikket. For noen høres det kanskje veldig åndelig ut, men det er slik jeg greier å håndtere livet.

Takk, min Gud

Takk min Gud for hvilens gave

Og for hjertets pusterom.

Takk for livets blomsterhage

Takk for nådens legedom

Takk min Gud for gledens under

Og din store kjærlighet

Takk for smil i tunge stunder

Takk for evig trofasthet

Takk for håp i bunnløs smerte

Takk for lys i mørke natt

Aldri er jeg helt alene

Aldri er jeg helt forlatt.

Første diktbok

I 2011 ble den første diktboken til Grøtteland og Rui utgitt. «I ditt lys» solgte godt og har blitt trykket i flere opplag.

Helland forteller at hun var overrasket over alle de gode tilbakemeldingene.

– Folk ringte fra hele landet og sendte tekstmeldinger og mailer. De fortalte at den var til hjelp, oppmuntring og glede.

At de skulle gi ut en ny diktbok, hadde hun ikke drømt om.

Begynnelsen på andre bok

Det har kommet et dikt fra Marit i ny og ne, men sommeren for to år siden ble det tent et nytt håp. Det var en vakker kveld ved et tjern. Et øyeblikk som ble fanget i Grøttelands linse.

Hun forteller at hun fikk en innskytelse om å sende bildet til Marit som en oppmuntring. – Et «vink fra Den hellige ånd», sier hun.

Svaret kom raskt i form av diktet Skumringstimen. Det ble begynnelsen på bok nummer to, som de har kalt «Speilvendte øyeblikk».

Helland lar seg fascinere av det bildene kan skape i Marit. Et eksempel på det var da hun gikk en tur med venninner og kom over en maurtue omgitt av tyttebær som hadde begynt å modne. Det ble til diktet: Kongebolig.

Likte ikke dikt

I oppveksten likte ikke Grøtteland dikt, men da hun mistet en søster i 1998, fikk hun diktboka «Roser i snø» av Haldis Reigstad.

– De diktene ble terapi for meg, forteller hun.

Hun maler, synger og fotograferer og har satt melodi til dikt av flere kjente forfattere.

– På samme måte som jeg finner trøst og glede i naturen, kan jeg også finne det i et dikt, sier hun.

– Har dere gjort forsøk på å møtes?

– Det har vi. Jeg var gjest på Kanal 10 og Visjon Norge for en tid tilbake. Da var jeg i nærheten av der Marit bor. Da husker jeg at jeg tenkte: «Enn om jeg tok en drosje og besøkte henne.»

Da hun ringte, viste det seg at Rui var veldig dårlig akkurat da og ikke kunne ta imot besøk.

– Men noe av det som er så fantastisk med oss er den kontakten vi har og som er til velsignelse for oss begge. Og så har vi felles humor. Den dagen vi møtes ønsker Marit at jeg skal være der en stund. Jeg ser fram til det, sier Grøtteland.