Med medisin mot musikksplid
Kristen-musiker David André Østby vil at folk skal legge igjen sine musikalske preferanser i våpenhuset, på vei inn i kirka.
- Legg musikksmaken igjen ved kirkedøra, oppfordrer 33-åringen.
- I gamle dager måtte folk legge igjen sverd og økser i våpenhuset på vei inn. Vi bør legge igjen musikksmaken vår samme sted, mener han.
Dagen snakker med Østby mens han sitter i bil på vei fra flere dagers sanginnsats på Skjærgårds på Risøya. Der dominerer tenåringene totalt.
Østby skal til Hedmarktoppen og lede lovsang på Pinsebevegelsens sommerstevne. I løpet av 37 mil forvandles han fra å være en 33-årig «olding» til å bli en ung og dynamisk pinselovsangsleder.
Han har overordnet ansvar for sang og musikk under bevegelsens store familievennlige sommersamling, sammen med Ann Kathrin «Anka» Wennerberg.
Musikksplid
Her kommer Østby til sine egne, men de er uenige om hva god musikk er. Det har preget Pinsebevegelsen lenge og skapt splid lokalt og nasjonalt.
Diagnosen har vært der i mange år: Generasjonene ryker uklar om musikk, og menighetene lever med sanglig splittelse. På Hedmarktoppen prøver de å gi medisin mot dette.
- Bevegelsen har vedtatt å peke ut en felles kurs, så generasjonen kan lovsynge sammen. Klarer dere det her?
- Vi ønsker å treffe bredest mulig og gjenspeile mangfoldet. Men vi kommer til å synge flest sanger av nyere dato, selv om vi også har med sanger fra en lengre kirkelig tradisjon, sier Østby som tjener til sitt brød som utviklingsredaktør i Korsets Seier, men er en kløpper både på taster, tangenter og strenger.
Lovsangstjener
- Jeg er veldig bevisst på at når jeg er lovsangsleder, er jeg en tjener. Det er min oppgave å betjene sammenhengen jeg står i, sier han.
- På Skjærgårds var det flere tusen 16- til 18-åringer, og jeg kan ikke spille det samme på Hedmarktoppen som på Risøya, sier Østby som medgir at han har vært «på reise» i dette spørsmålet.
- Det ble en øyeåpner for meg da jeg skjønte at det ikke er min oppgave å være ambassadør for den musikken jeg synes er best, men at jeg må betjene mennesker. En lovsangsleder står i en sammenheng. Det er flere generasjoner og flere preferanser i kirken, og man ikler seg en tjeners skikkelse når man leder lovsang, sier han.
I stedet for å stille diagnoser, vil han iverksette løsninger.
- Musikkonflikten er gammelt nytt. Nå må vi begynne å finne løsninger, for vi står overfor viktigere utfordringer enn å diskutere musikksmak.
Østby vil heller snakke om hvorfor kristne i det hele tatt lovsynger.
- Vi må bli mer opptatt av innholdet, mindre av hvordan vi lovsynger. For lovsang skal dypest sett samle, ikke splitte. Tilbedelsen til Jesus er det vi alle har felles som kristne. Likevel er det altså dette som splitter oss mest, sier han.
Ikke på engelsk
Anka Wennerberg sier sangerne og musikerne på Hedmarktoppen har vært bevisste på å få med alle i lovsangen. Ett grep er at det knapt synges på engelsk.
- Vi bruker norske tekster, for de er lette å forstå for alle. Lovsang har vært så sterkt inspirert fra USA, men David André og flere andre skriver en del nye sanger på norsk, sier Wennerberg - som ikke mener det er galt med engelske tekster, men man må synge på hjertespråket sitt.
Hun understreker at det også synges helt tradisjonelle sanger under Sommerstevnet, og ikke bare i moderne musikalsk innpakning.
Noe flunkende nytt, dels sanger som synges for aller første gang nettopp på Hedmarktoppen, går i spann med gamle sanger.
- I dag har vi sunget «Jesus det eneste» helt på den tradisjonelle måten, sier Wennerberg.
DAGEN