KLAR FOR MGP: Artisten Eline Thorp fra Hamarøy i Nordland var borte fra rampelyset i nesten ti år. I 2023 vender hun tilbake – som debutant i Melodi Grand Prix.

MGP-aktuelle Eline (29) vokste opp med barnekor og pianospill i lokalmenigheten: – Jeg har fremdeles nøkkel til kirken

Artist Eline Thorp startet sin musikkarriere i kirken. Men forholdet til religion og Gud har vært anstrengt.

Publisert Sist oppdatert

Lørdag 28. januar gikk Thorp videre til den norske finalen av MGP med låten «Not meant to be».

– Den nordnorske tilnærmingen til tro er litt som min tidligere foreleser fra Nord-Norge sa: «Æ har nu mi tru». Det kan være troen på naturen, mennesket, en kraft, universet, Gud, alt mulig. Man låner litt herfra og derfra og bygger opp noe som passer sitt liv. Der er nok jeg også, sier Eline Thorp (29).

Artisten fra Hamarøy i Nordland møter Dagen i lobbyen på Det norske teatret i Oslo.

Denne uken debuterer artisten i Norges største musikkfestival, Melodi Grand Prix. Hun skal synge låten «Not Meant To Be» i den siste av tre delfinaler som vises på NRK lørdag 28. januar.

Hør låten hennes nederst i saken.

«TADDA»: – Det var grusomt å stå bak der og vente på et «tadda!». Men da jeg møtte alle de andre artistene og teamet som jobber med MGP etterpå var det som å bli en del av en stor familie, sier Eline Thorp.

Sceneskrekk holdt henne borte fra artistlivet mellom 2014 og nå. Studielivet tok over og har resultert i en master i religion og samfunn.

– Jeg har alltid hatt en interesse for religion og samfunn. Men jeg har savnet musikken. Da denne muligheten kom, føltes MGP på en merkelig måte som et trygt sted utfordre skrekken, sier Thorp.

Øvde i kirken

Thorp vokste opp med en far som var prest i Hamarøy kirke. Der hadde hun som ung tilgang på et piano som hun flittig øvde på.

Som barn var hun med i både barnekoret og senere Ten Sing-gruppe. I motsetning til andre steder i landet, hvor rekrutteringen av barn og unge til musikalske aktiviteter i kirken gikk trått, opplevde den lille kommunen i Nordland på 1.800 innbyggere gode tider.

– Vi var opptil 60 stykker i koret og hadde medlemmer med mange ulike bakgrunner. Det var en veldig fin tid. Kirken ga oss et øvingslokale og vi skapte oss en scene. Senere ble dette også øvingslokale for mitt eget prosjekt, forteller Thorp.

GODE TIDER: Eline Thorp husker tilbake på perioden med korsang og pianospilling i Hamarøy kirke med et smil.

I tidlig tenårene fremførte hun sine egne sanger på lokale musikkfestivaler. Og publikum likte den unge sangerinnen bak pianoet. Det tok ikke lang tid før hun gikk fra å være et innslag, til å bli selve attraksjonen.

Plutselig hadde hun både eget band og manager, ga ut album og turnerte landet rundt.

– Det ble en stor overgang for meg. Først var alt spennende og gøy. Men så ble det brått vondt og vanskelig, sier hamarøyingen.

Sceneskrekken tok over

Den ferske artisten merket et press og et ansvar for å levere når ikke det lenger bare handlet om henne selv.

– Jeg følte at hvis jeg glemte tekst eller sang surt så ville publikum slutte å komme – og bandet mitt og manageren miste inntekt og jobben. Slike katastrofescenarioer gikk igjen i hodet mitt, forteller Thorp.

Frykten for å stå på scenen kom gradvis, men toppet seg under en konsert i Volda på Sunnmøre i 2014.

– Da jeg skulle spille en sang alene, som jeg har spilt siden jeg var 16 år, stokket alt seg. Jeg sang første vers tre ganger og ble grepet av en panikkfølelse.

PANIKK: På scenen i Volda i 2014 opplevde Eline Thorp at teksten sviktet på en låt hun i utgangspunktet kunne utenat.

Hun vurderte om hun skulle forlate scenen, fake en besvimelse eller bare stoppe opp og forklare hva hun kjente på.

– Det endte med at jeg fadet meg selv ut og vinket inn bandet. Fra den dagen bestemte jeg meg for å ta en pause fra musikken.

– Hvordan vil du beskrive sceneskrekken du opplevde?

– Mer enn å være nervøs, var det en altoppslukende engstelse. Jeg kunne ha mareritt om terrorangrep før konserter. Før jeg gikk på scenen var det som om skjelettet hadde forlatt kroppen. Jeg orket ikke ha det slik lenger, forklarer Thorp.

Fokuserte heller på skolen

Det som i utgangspunktet skulle være et halvt års pause fra scenen ble i stedet et permanent sceneskifte for Eline Thorp.

– For meg var det utrolig deilig å ha en åpen kalender og bare kunne være en flittig student, sier hun.

Gode karakterer i religionsfag på skolen og opplevelser som datter av en prest i oppveksten førte Thorp inn på et studiespor som kulminerte i en mastergrad i religion og samfunnsvitenskap.

Men selv om religion alltid har interessert henne, har det ikke bare vært med positivt fortegn.

– For min del har tro og religion vært en kilde til mye uro og angst, forteller hun.

Trøst ble skremmende

Spesielt én episode fra kirkekaffen i barndommen på Hamarøy festet seg hos Eline Thorp.

En person reiste seg og ville gi et oppmuntrende ord til forsamlingen: «Jesus ser og hører alle tankene våre».

– Men jeg ble bare så redd.Jeg forstår at det var ment som trøst, men for meg var det skremmende at noen kunne lese alle tankene mine. Det gjorde meg redd og ble starten på en rekke med tvangstanker, sier hun.

INGEN TRØST: De oppmuntrende ordene Eline Thorp fikk høre under kirkekaffen i Hamarøy ble i stedet en kilde til engstelse.

Thorp fikk et anstrengt forhold til Gud og var redd for at han skulle misforstå dersom hun skulle tenke vonde tanker.

At hun likevel valgte å studere religion fremfor å ta avstand, takker hun sin far for.

– Han har lært meg at hvis det er noe jeg er redd for, bør jeg undersøke og lære om det for å få en bedre forståelse, sier 29-åringen.

En kirke for alle

Gjennom studiene har Thorp fulgt utviklingen i kirken og dens rolle i samfunnet.

Hun mener kirken ikke skal legge føringer når det gjelder å leve et «rett kristent liv».

– For meg er tro noe personlig. Kirken har mye makt i samfunnet vårt, synlig og usynlig. Den skal være der i gleder og i sorger for alle mennesker, men i stedet opplever jeg at den er mer opptatt av å sette mennesker i bås og for lite åpen for mangfold.

MANGFOLD: Det Eline Thorp (nummer to fra høyre) liker best med Melodi Grand Prix er det store mangfoldet og at hver artist kan komme som de er.

– Hvordan burde kirken se ut i 2023, synes du?

– For meg vil kirke alltid være min lokale Hamarøy kirke. Der jeg fremdeles har nøkkel og kan gå inn og øve på pianoet når jeg vil. Der vi var masse barn fra kristne og ikke-kristne bakgrunner som sang sammen. Der det var plass til alle og vi alle var sammen. Det er sånn en en kirke skal være, i mine øyne, sier hun.

Vil nyte øyeblikket

På lørdag kveld står Eline Thorp og gjør de siste forberedelsene før hun igjen skal innta scenen som artist. Denne gangen i Melodi Grand Prix.

Sceneskrekken er der fremdeles, forteller hun, men i en annen form.

– Kanskje er det alderen som gjør meg tryggere på meg selv. Frykten for å tabbe meg ut kommer nok på lørdag, men i MGP er jo alle nervøse. Vi snakker om Norges største musikkscene som vises på tv i beste sendetid. Det er klart jeg er spent.

Disse bidragene deltar i delfinale 2 av Melodi Grand Prix

false

– Så hvordan takler du frykten?

– Nøkkelen for meg har blitt å godta ubehaget. For det kommer. Men fokuset på hva som kommer etterpå har endret seg for meg. Går det galt så er ikke det farlig. Og i MGP er alle så snille med hverandre at bare det gjør det mindre skummelt – selv om det er mange som ser på.

ARTIST: Eline Thorp er tilbake i rampelyset for første gang siden hun tok en pause som artist i 2014.

– Hva skal til for at du er fornøyd når scenelysene slukker på lørdag?

– Først og fremst er målet å nyte hele opplevelsen det er å være med på dette sirkuset. Så blir min utfordring og ambisjon å ha det artig i det øyeblikket jeg skal fremføre sangen. Om jeg kommer til finalen i Trondheim eller ikke, er ikke så farlig, sier Eline Thorp.

Hør bidrag «Not Meant To Be» med Eline Thorp her.

Powered by Labrador CMS