Misjonsbok i særklasse

I løpet av mine leveår har jeg lest noen titalls misjonsbøker, alt fra tunge misjonsteologiske og missiologiske læreverk via reportasjebøker fra misjonsarbeidet til ildfulle misjonspamfletter.

Knapt noen av dem har vært så interessante og gode som denne, som er skrevet av misjonæren, misjonærsønnen, sosialantropologen, forskeren og fotografen, førsteamanuensis Asle Jøssang ved NLA Høgskolen og Fjellhaug Internasjonale Høgskole.

I boka framstår han i alle de nevnte rollene på en solid og tillitvekkende måte. Han begynner boka med å forklare swahili-ordet «asante», som oversettes med «takk», men som i Jøssangs hjerte bærer med seg langt mer enn det norske begrepet. Etter å ha lest boka sier jeg gjerne: Asante, Asle Jøssang!

Reflektert forfatter

Jøssang har et unikt utgangspunkt for å skrive ei meningsfull misjonsbok. Som misjonær og misjonærsønn kjenner han Misjonssambandets arbeid ut og inn.

Det er rørende å lese om hans nære forhold til barndomslandet Tanzania og Mbulu-distriktet og bli inkludert i hans refleksjoner rundt landet og befolkningen der. På bakgrunn av omfattende studier innen sosialantropologi makter han å sette de ulike folkegruppene i Tanzania inn i et større bilde og skildre deres innbyrdes forhold og kulturelle særtrekk.

Han omtaler sine tanzanianske venner med stor respekt og evner å se landet og folket med noe mer enn rent europeiske briller. Boka er i så måte meget lærerik.

Kirke dominert av én etnisk gruppe

Bokas innhold blir på en utmerket måte sammenfattet i forlagets presentasjon på omslaget: «Som sosialantropolog har Asle Jøssang fått verktøy til å stille nye spørsmål til misjonshistorien i landet der han vokste opp som misjonærbarn.

I boken kommer det fram hittil lite kjente opplysninger og nye perspektiver, for eksempel om hvordan Misjonssambandets virksomhet i Tanzania ble til en kirke dominert av én etnisk gruppe. Jøssang er tilbakeskuende, men stopper ikke der.

Med analytikerens våkne blikk registrerer han de muligheter og utfordringer kirken i Tanzania står overfor på sin vei videre. Også i dag er samarbeidet med lokal kultur både god og nødvendig misjonsstrategi.»

Forholdet mellom misjon og lokal kultur

Boka kretser i all hovedsak rundt spørsmål som gjelder forholdet mellom misjon og lokal kultur. Jøssang forteller historien om misjonsarbeidet i Mbulu, fra den svenske Evangeliska Fosterlandsstiftelsen startet opp i 1938, til NLM overtok på 1950-tallet og et kirkesamfunn kalt Iraqw Lutheran Church ble organisert i 1960.

De norske misjonærene, som i hovedsak arbeidet i den delen av kirka som ble kalt Mbulu-synoden, fortsatte å komme fram til 2019. Underveis ble det også tatt opp arbeid i Mara-distriktet, og etter hvert ble alt det lutherske menighetsarbeidet organisert i Evangelical Lutheran Church of Tanzania (ELCT).

Polygami

Mange etniske grupper, både i Afrika og på andre kontinenter praktiserer former for polygami, noe som har vært en kontinuerlig utfordring for kristen misjon til disse folkegruppene. Både tanken om menns og kvinners likeverd og identiske menneskeretter og Bibelens ord om ekteskapet mellom én mann og éi kvinne tilsier at det monogame ekteskapet må være målet på lang sikt, men Jøssang viser at polygamiet i noen kulturelle sammenhenger spiller en så viktig samfunnsbyggende rolle at det kan argumenteres for at veien til monogamiet må tas skritt for skritt, også i den kristne kirka.

Strid om bruk av prestedrakt

Jøssang er ikke redd for å beskrive gnisninger og stridigheter i det kirkelige samarbeidet mellom norske misjonærer og innfødte tanzanianere. Da kirka i Mbulu-distriktet ble innlemmet i det større lutherske fellesskapet i Tanzania, ønsket de nasjonale lederne at alle prester skulle bruke prestedrakt og felles liturgi og ritualer, også de misjonærene som fungerte som menighetsprester.

For mange av misjonærene, og særlig for NLMs heimeledelse, var dette krevende pålegg, og det måtte gås mange runder før saken ble endelig avklart. Jeg synes Jøssang presenterer sakskomplekset på en redelig måte, uten å henge noen ut.

Spørsmålet illustrerer at ytremisjonsarbeidet konfronterer norske lekmenn, misjonsledere og misjonskandidater med problemer som knapt er aktuelle i norsk kontekst og bare mer eller mindre tilfeldig gjennomgått i misjonærutdanningen.

Afrika tar ledelsen

Et av de fineste kapitlene i boka omhandler mannen som ble den første tanzanianske presidenten i Mbulu-synoden, Bartholomayo Yonathan. Han var synodepresident i 22 år, før han ble pensjonist.

Etter noen gode hvileår ble han på ny yrkesaktiv, denne gang som biskop i Mara i 11 år, før han gikk av noen år før han døde, over 90 år gammel. Han hadde store pedagogiske evner og var ikke redd for å lede, også i perioder da landet Tanzania hadde et turbulent forhold til vestlige land.

Ei tid hadde han et anstrengt forhold til blant andre Asle Jøssangs far, men det er fint å lese hvordan forfatteren skildrer den aldrende biskopens forsonende holdning til alle han møter, både som menneske og geistlig. Jøssang er ikke i tvil om at kristenhetens sentrum i dag er å finne i Afrika, og at vi som nordmenn har svært mye å lære av våre afrikanske brødre og søstre og deres ledere.

Les boka og bli misjonsvenn

Boka har gode bilder, mange av dem tatt av forfatteren selv, og kartene er bedre enn i de fleste tilsvarende bøker. Den representerer en tiltalende syntese av misjonssinn og sosialantropologi som jeg ikke kan huske å ha møtt i samme grad tidligere.

Jeg takker for boka og anbefaler den til deg som allerede er misjonsvenn: Les den og bli glad for å være med i en stor og viktig sammenheng. Til deg som ennå ikke er misjonsvenn, sier jeg: Les boka og bli det.