Moderne teologi trenger ikke være et skjellsord

«Kjenner du professor Svein Rise?» spurte sjefen min første dag som nyansatt på NLA-høgskolen i Sandviken. Rise har en lang karriere bak seg som professor i systematisk teologi på samme institusjon. På blikket til mine nye kollegaer kunne jeg se at de var stolte og glade i sin tidligere kollega.

Svaret var nei. Jeg har aldri truffet Svein Rise. Jeg vet mye om Svein Rise. Jeg vet at han skrev doktorgrad om de moderne teologiske gigantene Wolfhart Pannenberg og Karl Rahner. Jeg har lest noen tekster av ham. Men jeg kjenner ham ikke.

Et typisk trekk ved vår tid er at vi forveksler kunnskap og kjennskap. Vi har tilgang til uendelig informasjon om alle emner. Og informasjon tilfredsstiller oss. Den gir oss følelse av kontroll. «Vi må ha mer kunnskap» sier politikerne når et problem oppstår. Og de har selvfølgelig rett. Men kunnskap er ikke det samme som kjennskap. Informasjon er en fattig erstatning for relasjon.

Å kjenne noen forutsetter delaktighet i det man kjenner. Slik Eva kjente Adam i hagen, snakker Jesus om at vi skal kjenne ham som er Sannheten. Kunstig intelligens kan ha kunnskap om Jesus. Men ikke kjennskap. Evnen til å kjenne noen forutsetter evnen til å gi av seg selv, og å vise tillit.

Vestens menigheter trenger en ny teologi

Nettopp dette er hovedtesen i Svein Rises nyeste bok «Delaktighetens mysterium» på Efrem forlag. (2023) Å forstå er å delta. Slik jeg ikke kan si jeg kjenner Svein Rise før jeg har møtt ham og han har fortalt meg noe om seg selv som jeg ikke kan få objektiv kunnskap om, men bare forstå ved å stole på ham, så kan mennesket ikke forstå Gud utelukkende med den rette kunnskapen. En personlig relasjon forutsetter tillit til det som per definisjon ikke er objektivt.

Boken er dermed et viktig innlegg i debatten om hvilken rolle trosforsvar skal ha i et samfunn besatt av drømmen om kontroll. Filosofisk og historisk kunnskap kan gi viktig informasjon om hva Gudstro er og ikke er, slik jeg har informasjon om Svein Rise. Men den kan aldri alene gi kjennskap til hvem Gud er.

For den som har vendt seg til tanken om at den beste teologien alltid er den gamle teologien er Rises bok forfriskende. Som C. G. Chesterton poengterte bevarer man ikke en flaggstang hvit ved å overlate den til seg selv. Den må vedlikeholdes og males. På samme måte kan Rises bok hjelpe oss å se hvordan moderne mennesker noen ganger trenger moderne teologi for å være tradisjonelle i troen. Rise er ikke redd for å øse visdom fra teologer fra det 20 århundre.

Profilert teologiprofessor plagierte seg selv

Et eksempel på dette er spørsmålet om Guds rolle i Jesu død. En typisk misforståelse er at teologien hevder at Faderen ofret sin sønn som om han var avguden Molok som utfører menneskeoffer. For Rise er det viktig å vise at det ikke finnes vold i Gud, og at selv om Gud tillater det onde i tilværelsen kan vi ikke tale om korsfestelsen som noe Gud gjør eller aktivt bruker. Man trenger ikke å kvitte seg med ideen om at Jesus er sonofferet som betaler våre synder, selv om man ikke aksepterer at Gud er blodtørstig og vil ha menneskeoffer.

Samtidig undrer jeg meg om Rise noen steder burde funnet et annet norsk ord enn verbet «bruke», når han skriver om Gud og det onde. Kan vi ikke si at Gud bruker Jesu død slik Josef insisterer på at Gud selv hadde en finger med i spillet når hans brødre overlot ham til fangenskap for å sende ham til Farao? Er det ikke en viktig tanke i bibelen at selv om alt som skjer ikke er Guds vilje, men at alt tjener til det gode for den som elsker Gud? At Guds nåde er så stor at han ikke bare tilgir vår synd (at vi korsfester Jesus) men aktivt bruker den til å dra ham enda nærmere seg?

Mange av de viktigste moderne Lutherske teologene i det 20 århundret som nevnte Pannenberg, men også den tyske teologen Jørgen Moltmann hentet inspirasjon fra den tyske filosofen Hegel for å forstå treenighetslæren. Mine fordommer forventet en hel del teologisk Hegelianisme i Delaktighetens mysterium, uten å finne det.

En av tidenes viktigste teologer stilte tre krav til sann kristendom

På noen måter er Rises bok heller et apologetisk forsvarsskrift for den tradisjonelle teologien (representert ved Kierkegaard og Anselms kristenplatonisme) mot Hegelianisme. Hegel klarte å sy ideen om vedvarende utvikling og objektiv rasjonalitet – opplysningstidens ateistiske kjepphester – sammen i et gedigent filosofisk stykke som det er krevende å tenke seg ut av når man først har kommet inn.

Men som Rise viser, utvikler ikke Bibelens Gud seg. Heller ikke i inkarnasjonen. Jesus Kristus er i går og i dag den samme ja til evig tid. Og rasjonalitet er ikke det samme som relasjon. Gud eksisterer ikke i rasjonaliteten som ekstremt komplekst romvesen. For vi vet ikke hva Gud er, bare hvem han er gjennom menneskesønnen.

Rises bok har mange referanser og mange navn. For noen vil alle disse navnene være forstyrrende støy i teksten, men for like mange kan disse navnene gjøre denne relativt korte boken til en døråpner til en langt større teologisk verden. Boken anbefales for alle, både leke og lærde som i troens lys vil tenke dypere om korsets mening og troens fornuft.